Eldes i trofasthet
Min trofaste rådgiver
Når det kom til tjeneste, så Larry aldri alder som en hindring.
Illustrasjoner: Carolyn Vibbert; foto med tillatelse fra familien Morgan
Da familien flyttet tilbake til byen der jeg vokste opp, fant vi et samfunn i endring. Nabolaget som en gang var kjent som et sted for unge familier, var nå hjemmet til mange enker og enkemenn, foreldre hvis barn hadde vokst opp og flyttet bort, og et lite, men voksende antall unge familier som flyttet inn når boliger ble tilgjengelige.
På grunn av den skiftende befolkningen ble menighetens grenser omorganisert. Deler av tre menigheter ble slått sammen til én menighet, og jeg ble kalt som biskop. Jeg hadde noen få dager på meg til å tenke på rådgivere. Det første navnet kom fort og Ånden bekreftet det. Men jeg var ikke umiddelbart sikker på hvem den andre rådgiveren skulle være.
Jeg vurderte flere yngre menn i den nye menigheten, men jeg kjente dem ikke så godt. Det syntes for meg som om vi trengte dem mer i Unge menn.
Jeg kjente en eldre mann, Larry Morgan, som hadde bodd lenge i nabolaget. Han hadde faktisk være ungdomsleder da jeg var tenåring. Nå var han 76 år. Jeg følte meg tilskyndet til å snakke med ham. “Kanskje han kan hjelpe meg å bli bedre kjent med noen av dem jeg ikke kjenner,” tenkte jeg.
Han sto i oppkjørselen da jeg kom hjem til ham, og uten at et ord ble uttalt, visste jeg at Larry skulle være den andre rådgiveren. Jeg snakket med ham i noen minutter. Så dro jeg hjem og ringte stavspresidenten. Den søndagen ble biskopsrådet oppholdt, med Larry som annenrådgiver.
Larry var stille og beskjeden, men når han snakket, lyttet folk. Han hadde også en urokkelig tro på Herren. Jeg lærte raskt å stole på hans råd.
“Vi skal besøke dem”
Hjemmelærerne (kjent i dag som omsorgsbrødre) gjorde en god jobb med å besøke enkene og enkemennene og la biskopsrådet få vite hvordan de hadde det. I dag er mye av ansvaret for deres velferd pålagt eldstenes quorum og Hjelpeforeningen. Men da følte jeg meg også forpliktet til å besøke dem. Så jeg gjorde en innsats for å besøke én eller to i uken. Med den farten ville det ta nesten et år å besøke dem alle. Med en ung familie som også trengte min tid, følte jeg meg strukket til det ytterste.
Jeg snakket om dette på et møte i biskopsrådet, og Larry fikk en idé.
Larry og Elizabeth Morgan
Illustrasjoner: Carolyn Vibbert; foto med tillatelse fra familien Morgan
“Hvorfor kan ikke min hustru og jeg hjelpe til?” sa han. “Vi kan gå på besøk hele dagen. Bruk hjemmelærerne, men la Elizabeth og meg dra å besøke dem som trenger litt ekstra oppmerksomhet. Vi skal la dem få vite at du tenker på dem.”
Etter dette dro min trofaste rådgiver og hans hustru på mange besøk og oppmuntret mange sjeler. De lettet min byrde betraktelig.
“Hvor gammel er profeten?”
En gang trengte menigheten vår en lærer til evangeliets lære i Søndagsskolen. Som biskopsråd ba og gjennomgikk vi flere navn sammen med Søndagsskole-presidenten. Men vi følte ingen bekreftelse på hva vi skulle gjøre. Nok en gang fikk Larry en idé. “Hva med Ila Gibb?” Ila var i 70-årene, men vi følte alle en tilskyndelse om at hun ville være en god lærer. Søndagsskole-presidenten var enig.
Søster Gibb lo da Larry og jeg ga henne kallet. “Jeg er gammel,” sa hun. “Bare la meg ligge på hyllen.”
Da Larry svarte: “Søster Gibb, hvor gammel … ,” trodde jeg han skulle bruke seg selv som eksempel. Men han gjorde ikke det. Han sa vennlig: “Hvor gammel er profeten?” På den tiden hadde president Gordon B. Hinckley (1910–2008) nettopp blitt Kirkens president i en alder av 84 år.
“Jeg forstår hva du mener,” svarte Ila. “Jeg antar at vi aldri blir for gamle til å tjene.” Og i de neste tre årene virket hun som en vidunderlig lærer i evangeliets lære.
Jeg er 69 år gammel nå, og jeg tenker ofte på Larry og den tro han viste ved å ta imot kallet til å virke som rådgiver i biskopsrådet i en alder av 76 år. Når jeg tenker på hans tjeneste, blir jeg inspirert til å tro at det fortsatt er mye jeg kan gjøre – og mange av oss i 60-, 70- og 80-årene kan gjøre – for å fortsette å bygge opp Guds rike.