Jesus Kristus kjenner smerten vi føler på grunn av fordommer
Artikkelforfatteren bor i Gauteng-provinsen i Sør-Afrika.
Jeg ønsker å se folk slik Frelseren ville se dem.
Under åpent hus for Roma Italia tempel omgir medlemmer og venner Kristus-statuen, sett gjennom besøkssenterets vindu.
Jeg har opplevd fordommer eller diskriminering i en eller annen form i nesten 20 år.
Etter at jeg sluttet meg til Kirken i Mosambik, flyttet jeg til Sør-Afrika. Det er et vakkert land, et av de mest fremgangsrike i Afrika. Dets skjønnhet fremheves ved dets mangfoldige innbyggere og kulturrikdom.
Sør-Afrika er en nasjon som fremdeles er i ferd med å komme seg etter en historie som er formørket av rasesegregering. Selv om apartheid formelt ble avskaffet i 1994, gjenstår ennå arrene etter denne tidligere offentlige rasismepolitikken.
Som svart siste dagers hellig kvinne fra Mosambik som har bodd i Sør-Afrika de siste 18 årene, må jeg takle diskriminering og utestengelse, noe som ofte kommer til uttrykk som mikroaggresjon. Rasisme, klasseskille, stammekultur, kjønnsdiskriminering og fremmedfrykt er noen eksempler på segregasjonens onder som samfunnet fremdeles opplever. Det er noe i det naturlige menneske som synes å ønske å splitte samfunnet og få oss til å tro at det er negativt å være annerledes.
Det vi prøver å få til
Kan medlemmer av Kirken være mottagelige for denne måten å tenke på? Absolutt. Vi må alle legge av oss det naturlige menneske i vår livslange innsats for å bli hellige ved Kristi forsoning (se Mosiah 3:19).
Hver gang mine barn og jeg føler oss isolert, oversett, utsatt for stereotypier eller sett på som en kuriositet, kommer vi hjem og snakker om det. Vi sier: “Hva har skjedd? La oss analysere dette. La oss snakke om hvorfor folk oppfører seg slik.” Å snakke om det bidrar til å hindre at våre følelser blir en verkebyll i oss.
Jeg prøver å lære mine barn at vi måles ved hvordan vi behandler mennesker som er marginalisert eller utstøtt i samfunnet (se Matteus 25:40). Det kan innebære å se etter måter å nå ut til andre på, slik at vi ikke utelukker dem.
Jeg prøver å ligne Jesus
Selv om noen opplevelser er smertefulle, blir barna mine bedre mennesker av lærdommene vi får. Og jeg også. Våre skuffelser har hjulpet oss å utvikle medfølelse og empati med andre.
Erfaringer med fordommer gir meg en mulighet til å velge. Skal jeg være bitter og ta igjen, eller skal jeg gi vedkommende ikke bare én ny sjanse, men en andre, en tredje og en fjerde sjanse? Vil jeg se samfunnet som et forferdelig sted, eller vil jeg bidra til positiv forandring?
Frelseren opplevde også fordommer på grunn av hvem han var, hva han trodde på og hvor han kom fra (se Johannes 1:46). Likevel reagerte han ikke med vold, sinne, bitterhet eller hat. Han underviste mot alle disse tingene og handlet i kjærlighet og sannhet. Han forkynte at makt og innflytelse kommer ved overtalelse, langmodighet, mildhet, saktmodighet og kjærlighet (se Lære og pakter 121:41). Han sa at når vi blir fornærmet, skulle vi gå til vår bror og snakke om det sammen (se Matteus 18:15). Han lærte oss å be for dem som forfølger oss (se Matteus 5:38–48). Og da han urettmessig ble stilt for retten og hengt på et kors for å dø, lærte han oss å tilgi (se Lukas 23:34).
Til syvende og sist er det hans kjærlighet som vil forandre oss og verden (se 2 Nephi 26:24).
Og jeg skal fortsette å prøve
Jeg er ikke fullkommen. Jeg tilgir ikke alltid umiddelbart når noen fornærmer meg. Det tar tid, det krever helbredelse, og det krever at Den hellige ånd virker på meg. Noen ganger velger jeg å bli fornærmet, og jeg tar ikke umiddelbart imot hans tilskyndelser. Men hvis jeg er åpen for ham, arbeider Ånden tålmodig med meg til jeg er i stand til å forstå hva min himmelske Fader vil at jeg skal gjøre med situasjonen.
Jeg ønsker virkelig å se folk slik Frelseren ville se dem. For å gjøre det, må vi være villige til å erkjenne at vi ikke har alle svarene. Når vi er villige til å si: “Jeg er ikke fullkommen. Jeg har mye å lære. Hva kan jeg lære av andres perspektiver?” – det er da vi virkelig er i stand til å høre. Det er da vi virkelig kan se.
Når jeg gjennomgår denne reisen, hjelper det å huske at jeg er her i en hensikt, at livets prøvelser er midlertidige – en nødvendig del av jordelivet – og at jeg ikke er alene. Gjennom det hele prøver jeg å ligne Jesus! Å prøve er aktivt, og når vi mislykkes, kan vi prøve igjen.