Bare digitalt
Finn tilhørighet i Kristus
Artikkelforfatteren bor i Kanagawa prefektur i Japan.
Da fordommens murer angående mine sønners utfordringer falt, fant familien en følelse av tilhørighet – og den store gleden som kommer av Jesu Kristi evangelium.
Vi hører ofte at kjærlighet kan lege alle sår, men jeg visste ikke hvor sant dette var før jeg opplevde det.
I mange år strevde familien med å finne et sted å høre hjemme. De to guttene mine fikk diagnosen autisme og ADHD i ung alder, og på grunn av deres ukontrollerbare og ofte forstyrrende oppførsel var det mange som ikke forsto situasjonen. I mitt hjemland Japan er 98 prosent av befolkningen japanere. I ethvert område med lite mangfold kan det være vanskelig for samfunnet å godta dem som er annerledes, om enn bare litt.
Da barna mine var små, prøvde jeg å melde dem inn på førskolen. Jeg begynte å søke på skoler i området, men for hver søknad fikk jeg det samme vanskelige svaret: Så snart personalet møtte sønnene mine og fikk vite om tilstanden deres, ble vi informert om at skolen ikke lenger hadde noen ledige plasser. Til slutt ønsket en skole i en naboby oss velkommen, men det var først etter at vi hadde blitt avvist av alle førskolene i byen vår.
Det var utrolig vondt.
Det var ikke noe enklere å reise med kollektivtransport. Noen ganger, når jeg skjente på guttene fordi de bråket for mye på toget, utagerte de slik at fremmede fortalte meg at jeg mishandlet dem. Andre ganger unngikk jeg å be guttene roe seg av frykt for hvordan de ville reagere, men da fortalte andre passasjerer meg at jeg forsømte dem.
Jeg opplevde til og med at sosionomer insisterte på at jeg skulle plassere et av barna mine på en delvis permanent institusjon, med kontakt bare én gang hvert annet år, fordi de mente at jeg aldri ville kunne oppdra to barn med autisme og ADHD som alenemor. Men etter personlig å ha opplevd smertene ved en vanskelig barndom – mor og far ble skilt da jeg var liten, og var av forskjellige grunner ikke i stand til å ta seg av meg – var jeg fast bestemt på å gjøre mitt beste for å gi sønnene mine den dype kjærligheten som ethvert barn fortjener.
Trygt samlet inn
For mange år siden deltok jeg på et arbeidsseminar, og jeg la merke til at noen av seminarlederne foldet armene og bøyde hodet før de spiste lunsj. Disse folkene er vanligvis så hyggelige, tenkte jeg. Hvorfor er de i så dårlig humør når de setter seg ned for å spise?
Jeg fant snart ut at de ba – ikke surmulte – og jeg kunne ikke annet enn å stille flere spørsmål om deres tro. De var overveldende vennlige og hadde en så unik utstråling, og jeg ønsket å få vite mer. Jeg fant ut at de var medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og vi takket raskt ja da de inviterte oss til å gå i kirken sammen med dem.
På grunn av sin autisme var min yngste sønn redd for å være i store grupper og møte nye mennesker, men menigheten ønsket oss velkommen med åpne armer og gjorde alt de kunne for å dekke våre behov. Medlemmene satte av et spesielt rom bakerst i kirkesalen bare for sønnen min, og de fulgte vår anmodning om å unngå øyekontakt med ham inntil han følte seg tryggere. Selv når et av barna mine forstyrret nadverdsmøtet, ble vi behandlet med den største respekt og vennlighet.
Jeg så sønnene mine blomstre i menighetens varme omfavnelse. De fikk raskt nye venner, og sønnene mine begynte til og med å gå i Primær-klasser på dager da jeg ikke kunne gå i kirken.
Vi ble til slutt døpt, et minne som fremdeles gir meg tårer i øynene. Under dåpsmøtet forsto menighetens medlemmer mine barns frykt for folkemengder – og listet seg inn bakerst i rommet etter at guttene hadde satt seg, for å unngå å skremme dem. Etterpå ble vi tilbudt et fjell av lykkeønskningsgodterier, og kjærligheten i rommet var så håndgripelig at sønnene mine sa: “Jeg har lyst til å bli døpt igjen!”
Jeg føler bare takknemlighet når jeg tenker på den dype kjærligheten som medlemmene i menigheten viste – en kjærlighet som til slutt gjorde det mulig for oss å finne evangeliets lys. Menigheten viste fullkomment hva det vil si å la våre “hjerter være knyttet sammen i enighet og i kjærlighet til hverandre” (Mosiah 18:21). Familien min ble virkelig velsignet ved disse imøtekommende siste dagers helliges vennlighet.
Vi fant fred og tilhørighet
Det er nå to år siden sønnene mine og jeg ble døpt. Begge sønnene mine er ordinert til Det aronske prestedømme, og jeg har sett en utrolig forandring i deres adferd.
Jeg er takknemlig for de mange omsorgsfulle personene som tok imot familien min, og som hjalp sønnene mine å overvinne sin frykt ved kjærlighetens kraft. Jeg er takknemlig for Jesu Kristi evangelium, som kan hjelpe selv de dypeste sår på grunn av fordommer å bli helbredet. Og fremfor alt er jeg takknemlig for en kjærlig himmelsk Fader, som beredte en vei for min familie så vi kunne finne fred og tilhørighet, selv om jeg ikke kunne forstå hvordan det skulle gå til.
Jeg har lært at når vi gjør plass for våre forskjeller, gjør vi plass for større kjærlighet. Vi er alle et elsket barn av himmelske foreldre, og når vi husker denne sannheten, kan vi alle – uansett hvor vi er eller hvem vi er – bli ett i Kristus (se Lære og pakter 38:27).