Mitt vitnesbyrd
Det første steget
Jeg vet ikke om dette var en drøm jeg hadde eller noe jeg tenkte på da jeg studerte i Skriftene.
Jeg stod på en lang vei. Langt borte så jeg en person som jeg fikk et sterkt ønske om å møte. Hvorfor kan han ikke komme til meg, tenkte jeg? Jeg lengtet så etter å møte ham!
Så tenkte jeg: Hvis ikke han vil komme til meg og møte meg, så går jeg til ham. Jeg tok et første forsiktig steg på den lange veien mot ham. Så fort jeg hadde tatt det første steget begynte han å gå mot meg. Så tok jeg det neste steget, og han fortsatte å komme mot meg. Jeg begynte å gå fortere for å komme til ham raskere. Jeg begynte å gå fortere og fortere og han kom mot meg enda fortere og fortere. Da vi endelig møttes og jeg kunne kaste meg i armene hans, omfavnet han meg kjærlig. Så oppdaget jeg at han hadde gått mye lengre enn meg. Vi traff hverandre ikke midt mellom meg og han, nei han hadde gått mesteparten av veien, og jeg hadde bare gått et lite stykke.
Da jeg våknet av drømmen eller kom til meg selv, forstod jeg at dette var et bilde på Kristi rene kjærlighet til meg.
Han vil alltid gå den lengste veien.
Han vil alltid gå fortere.
Han vil alltid komme meg i møte.
Jeg kom til å tenke på L&p 64:34.
“Se, Herren krever hjertet og et villig sinn, og den som er villig og lydig skal ete det gode i Sions land i disse siste dager.”
Vi trenger bare å ta det første steget for at Han skal komme mot oss. Og Han tar alltid den største byrden. Vi trenger bare å vise vår vilje til å komme imot Ham.