Mitt vitnesbyrd
Veien til Norge
Vår reise til Norge begynte egentlig helt tilbake i 2018. Min mann Matt og jeg følte oss tilskyndet til at han skulle gå tilbake til skolebenken og ta en mastergrad. (MBA, Master of Business Administration). Vi søkte Herrens hjelp gjennom bønn og søkte på fem ulike universiteter, fire i USA og ett i England. Vi hadde allerede bodd i utlandet i to perioder, og var i grunnen klare for å slå oss til ro og etablere oss i USA, men Herren hadde andre planer. Etter mye bønn bestemte vi oss for at Cambridge føltes riktig, og vi flyttet livene våre til England. Mens vi var der tok vi en spontan tur til Norge om høsten, og ble overveldet over hvor vakkert det var. Vi følte oss hjemme der, på en måte vi ikke kunne forklare. På flyturen tilbake til England gråt jeg. Da Matt spurte hva som var i veien, svarte jeg helt enkelt at jeg var overveldet over ånden jeg følte i Norge. Fra det øyeblikket ville jeg vite hva det var som gjorde at Norge rørte meg slik.
Etter studiet planla vi å dra tilbake til Utah og den same bedriften Matt hadde jobbet i før. Men da vi ba, føltes det ikke riktig. Vi ble dratt mellom det vi ville og det Ånden prøvde å fortelle oss. En dag, da vi var tilstede på en menighetskonferanse, ble et sitat av Eldste Holland lest, som sa: “Kirken i Europa må leve igjen. Kirkens arbeid har hvilt på de europeiske hellige fra begynnelsen. Tro ikke at dere bare passer butikken og venter på at Frelseren skal komme tilbake. Tro ikke at de storartede Israels innsamlings dager i Europa er over. Dette er vår tid…”
I det øyeblikket talte Ånden til oss begge, stille men overbevisende, og brakte oss til tårer. Vi hadde begge følt Ånden trygle oss om å bli værende i Europa litt lenger. Så vi lagde en liste over land det gjorde mening for oss å bo i, og Matt begynte å søke jobb i de landene. Norge sto ikke på listen til å begynne med. Vi fokuserte på Italia, Spania og England, fordi vi allerede hadde en viss tilknytning til de landene. Men vi har siden lært at Herren gir mening til ting som ikke ser ut til å ha noen mening. Så kom korona, og arbeidsmarkedet ble vanskelig.
Det føltes som om livene våre ble satt på vent. Alle drømmene våre om en god jobb etter mastergraden så ut til å være uoppnåelige. Utgåtte studentvisum tvang oss til å returnere til Utah der vi flyttet inn i kjelleren til min manns foreldre – uten jobb og motløse. En natt da vi var på det mest fortvilte spurte vi oss selv om vi lette på feil sted. Vi tenkte tilbake på følelsene vi hadde hatt da vi besøkte Norge. Kunne det være der Herren ville ha oss? Men det ga ingen mening, fordi vi ikke snakket språket og heller ikke hadde noen tilknytning til landet.
Dog, en søndag mens vi hadde hjemmekirke, ga vi uttrykk for bekymringene våre til barna våre, og delte med dem at vi visste at Herren ville at vi skulle være i Europa, men at vi trengte å vite hvor. Barnas tro var sterk. Vi bestemte oss for å knele ned i bønn og snakke med vår himmelske Far og spørre ham hvor han ønsket at vi skulle flytte. Det var mens vi ba den bønnen at Ånden formidlet til oss på en enkel men kraftfull måte at det var i Norge Han ville ha oss. Det var ikke mulig å benekte følelsen vi fikk, og Matt begynte å lete etter jobb i Norge.
Men etter mange samtaler med folk i Norge virket det nærmest umulig å få jobb uten å snakke norsk og i hvert fall ikke under en pandemi. Likevel visste vi at Gud gjør umulige ting mulig når det er Hans vilje. Så med mye innsats, mange tårer og mange måneder med tvil, klarte Matt å finne jobb i Norge. Jeg skulle ønske jeg kunne forklare alle miraklene som skjedde i løpet av disse månedene, men tro meg: Herren inspirerte oss og veiledet oss hele veien.
Reisen var likevel ikke over. Selv om vi hadde funnet jobb i Norge, var neste oppgave å komme seg inn i landet. Norge var fortsatt koronastengt. Månedene gikk og vi bodde fortsatt i kjelleren til Matts foreldre, mens han jobbet hjemmefra. Det så ut som vi aldri ville klare å komme inn i Norge. Da sommeren nærmet seg følte vi at vi skulle prøve likevel, selv om grensen var stengt. Vi booket flybilletene våre, men ble mer og mer engstelige.
Matt hadde fått innreisetillatelse og visum, men ikke jeg eller barna, og avreisen var om en uke. Så Matt tok telefonen fatt med norske myndigheter for å finne ut hvor visumene våre var. Vi fikk beskjed om at det var gjort en feil, og visumene ble tilgjengelige neste dag. Vi var lettet over at vi nå hadde visum, men vi hadde fortsatt ikke innreisetillatelse. Tre dager før avreise oppdaget Matt at det fantes et unntak han kunne søke om, hvilket han gjorde, men avreisedagen var innreisetillatelsen fortsatt ikke på plass. Vi måtte ta en avgjørelse. Skulle vi dra til Norge og risikere å bli sendt tilbake med tre barn under 10 år? Vi knelte ned i bønn igjen, og følte at vi skulle reise. Vi gikk ombord i flyet uten innreisetillatelsen i orden, men med så stor tro som mulig. Da vi mellomlandet i L.A. fikk vi bekreftelsen på at innreisetillatelsen var i orden. Herren hadde sørget for en utvei, etter at vi hadde handlet i tro. Vi var endelig i Norge.
Vi har nå vært i Norge i et år. Litt over tre måneder etter at vi ankom, ble Matt kalt som biskop i Sandvika menighet. Vi blir ofte spurt hvorfor Herren kalte Matt som biskop. Svaret vårt er alltid det samme. Herren elsker svake ting, og vi er svake. Vi vet også at Herren gjør svake ting sterke. Så her er vi, i ydmykhet. Amerikanere som ikke kan språket, men som en dag vil vi kunne det, fordi Gud har tillit til oss, og alt vi behøver å gjøre er å spørre og så handle i tro. Gud gjør det umulige for hver enkelt av oss. Dette er vårt vitnesbyrd.