Vil jeg få se min mor igjen?

Magdalena Donoso, Florida i USA

Min opplevelse i tempelet renset mitt hjerte. I det øyeblikket forsvant all min smerte og sinne.

Bilde

kvinne som ser ut av et vindu

Fotografier: Christina Smith

Etter at mor og far ble separert, dro min mor og bror for å bo hos bestemor. Kort tid senere ble jeg født i Matagalpa i Nicaragua. To år etter at jeg ble født, mens mor led av kreft og var døende, ba hun far om å ta hånd om oss. Han nektet.

Dette såret meg dypt. Etter at mor døde begynte imidlertid far å forandre seg og besøke oss. Men jeg hadde ingen kjærlighet til ham. Jeg mislikte ham. Seks år etter at mor døde, døde han i en bilulykke.

Fordi far hadde vært slem mot mor, hadde jeg et dårlig inntrykk av ekteskap. Da jeg var 15 tenkte jeg alvorlig på å bli nonne slik at jeg ikke måtte gifte meg. Men en kollega fortalte meg: “Det finnes mange andre måter å tjene Gud på. Du kan gifte deg med en god ektemann, og dere kan begge sammen tjene Gud. Spør ham om å fortelle deg hvilken vei du skal ta.”

Jeg tenkte på ordene hennes den kvelden under mitt kveldsvakt på sykehuset. Når jeg møtte problemer eller utfordringer, savnet jeg min mor. Mens jeg gjennomgikk sykehusopptegnelser sovnet jeg og drømte om henne.

I drømmen min gikk jeg inn i en gammel kirke og satte meg på første rad. Da jeg snudde meg, så jeg min mor. Hun sa ingenting, men hun hadde et trist blikk i ansiktet og gjorde tegn til at jeg måtte dra. Jeg forsto at hun ikke ønsket at jeg skulle bli nonne.

Etter drømmen begynte min tante og jeg å lete etter en ny kirke å gå i. Vi besøkte flere. Jeg likte dem alle, men jeg følte ikke at det var riktig. Vi ønsket en kirke der vi kunne føle Guds nærhet.

Da vi besøkte de forskjellige kirkene, stilte jeg lederne deres min “sjels store spørsmål.”¹ Jeg spurte: “Vil jeg få se min mor igjen? Vil hun kjenne meg som sin datter? Vil jeg kjenne henne som mor?” De fleste av dem fortalte meg at jeg bare ville gjenkjenne henne som min søster, ikke som min mor. Jeg trodde ikke det var riktig.

Du må gjøre din del

Da jeg møtte misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, fant jeg endelig svarene jeg lette etter.

“Vil mor gjenkjenne meg som den to år gamle lille jenta hun mistet da hun døde?” spurte jeg dem.

“Ja,” svarte de, “og du vil gjenkjenne henne som din mor.”

“Vil jeg noensinne kunne klemme henne igjen?”

“Ja,” fortalte de meg, “men for at det skal skje, må du gjøre din del.”

“Hva må jeg gjøre?”

“La oss undervise deg,” sa de. “Deretter må du be angående det du lærer. Og hvis du føler at det vi underviser deg er sant, må du bli døpt.”

Samme dag underviste de meg også om tempelet. Vi hadde en svært spesiell samtale. Jeg visste at det de lærte meg var sant. Min tante, to av hennes barn og jeg ble døpt og bekreftet to måneder senere.

Etter at vi ble døpt var jeg ivrig etter å få min mors tempelarbeid utført, men ikke min fars arbeid. Imidlertid oppmuntret misjonærene meg.

“Det er en del av å gjøre din del,” sa de. “Din far venter også på at du skal få utført arbeid for ham.”

Jeg sa jeg ikke brydde meg. Jeg var fortsatt opprørt over ham.

“Vi har funnet evangeliet,” sa tanten min til meg. “Du må tilgi ham og gjøre arbeid for ham.”

Motvillig tok jeg imot deres råd. Et år etter at jeg ble døpt, tok jeg mine foreldres navn med til Guatemala City Guatemala tempel. Det var en mektig, dyptgripende opplevelse. Jeg ble døpt for min mor og for flere andre. Så forberedte grenspresidenten vår seg til å bli døpt for min far. Jeg ønsket ikke å se på, så jeg begynte å gå.

Etter at grenspresidenten hadde gått ned i døpefonten, hørte jeg min fars navn under ordinansen. Umiddelbart etterpå følte jeg min fars nærhet. Denne opplevelsen gjorde at jeg skammet meg fordi jeg ikke ønsket at arbeidet for ham skulle bli utført.

“Tilgi meg, himmelske Fader,” ba jeg og begynte å gråte. “Jeg har vært egoistisk.”

Da jeg kom tilbake til Nicaragua, dro jeg til kirkegården der min far var begravet. For første gang besøkte jeg graven hans og la blomster på den. Jeg ba ham om å tilgi meg, og jeg fortalte ham at jeg elsket ham. Så gråt jeg igjen.

Min far hadde, i likhet med min mor, ventet på at jeg skulle ta hans navn med til tempelet, der vår himmelske Fader lot meg få en fantastisk opplevelse. Denne opplevelsen renset mitt hjerte. I det øyeblikket forsvant all smerte og sinne jeg hadde følt for ham.

For dette er jeg evig takknemlig.