“Neal A. Maxwell under 2. verdenskrig”, Liahona, des. 2022.
Historier fra Hellige, bind 3
Neal A. Maxwell under 2. verdenskrig
Fotografier gjengitt med tillatelse fra familien Maxwell
De allierte feiret “Seiersdagen” 8. mai 1945. Neal Maxwell jublet over nyheten, og det samme gjorde andre amerikanske soldater som kjempet for å erobre den japanske øya Okinawa. Men feiringen deres ble svekket av situasjonen de befant seg i. Da kamikaze-piloter angrep Okinawa-havnen og artilleriild flammet på øyas åser, visste de amerikanske soldatene at deres rolle i kampen var langt fra over.
“Dette er virkelig krig,” tenkte Neal. Fronten på nært hold var langt mindre glamorøs enn det avisene og filmene hadde fått ham til å tro. Det fylte ham med en ullen, syk følelse.
Eldste Maxwell (t.v.) tjenestegjorde i det amerikanske militæret i Stillehavsområdet under 2. verdenskrig.
Neal og soldatene sammen med ham ble tildelt et oppdrag i en avdeling som erstatninger. 13. mai skrev han hjem til Utah. Han fikk ikke lov til å fortelle sine foreldre detaljene i oppdraget sitt, men han forsikret dem om at han hadde det bra. “Jeg er helt alene når det gjelder åndelige ledsagere, bortsett fra én,” skrev han. “Jeg vet at Han alltid er med meg.”1
Neal var i et bombekasterlag med ansvar for å avfyre granater mot fiendtlige stillinger som var gjemt inne i landet. Han inntok en stilling i en skyttergrav, og etter dager der krigen bølget frem og tilbake, gjorde kraftig regn det svidde landskapet til en hengemyr. Neals skyttergrav, fylt med gjørme, gjorde hvile nesten umulig da han prøvde å sove stående. Beskjedne militære rasjoner gjorde lite for å hindre sult, og vannet han fikk, kom opp bakken i 20-liters tanker og smakte alltid olje. Mange menn drakk kaffe for å døyve vannets bismak, men Neal ønsket å være lydig mot Visdomsordet og nektet. Han gjorde sitt beste for å samle regnvann, og på søndager brukte han vann han sparte, og en kjeks fra rasjonene til nadverden.2
En kveld i slutten av mai eksploderte tre fiendtlige granater nær Neals skytterposisjon. Frem til da hadde ikke japanerne klart å finne stedet hvor laget hans befant seg. Men nå virket det som om artillerimennene hadde triangulert stillingen hans og nærmet seg. Da en annen granat eksploderte bare noen meter unna, fryktet Neal at den neste ville treffe målet sitt.
Han hoppet ut av skyttergraven og tok dekning bak en knaus. Da han innså at han fortsatt var i fare, skyndte han seg tilbake til hullet for å vente på det som ville komme.
Illustrasjon: Greg Newbold
I gjørmen og mørket gikk Neal ned på kne og begynte å be. Han visste at han ikke fortjente noen spesielle tjenester fra Gud, og at mange rettferdige menn hadde dødd etter å ha holdt inderlige bønner under kamp. Likevel tryglet han Herren om å spare hans liv, og lovet å vie seg til Guds tjeneste hvis han overlevde. Han hadde en flekket kopi av sin patriarkalske velsignelse i lommen, og han tenkte på et løfte den inneholdt.
“Jeg besegler deg mot ødeleggerens makt så ditt liv ikke vil bli forkortet,” sto det i velsignelsen hans, “og for at du ikke skal bli fratatt å utføre alle oppgaver som ble gitt deg i den førjordiske tilstand.”
Neal avsluttet bønnen og så opp på nattehimmelen. De ødeleggende eksplosjoner hadde opphørt, og alt var stille. Da bombardementene ikke gjenopptok seg, følte han i sin sjel at Herren hadde bevart hans liv.3
Ikke lenge etter skrev Neal noen linjer til familien sin hjemme. “Jeg savner dere så, noen ganger har jeg lyst til å gråte,” sa han. “Alt jeg trenger å gjøre er å være verdig til min patriarkalske velsignelse, deres bønner og min religion. Men tid og så mye krigføring veier tungt på en manns sjel.”
“Jeg kan si at bare Gud til tider forhindret min død,” skrev han. “Jeg har et vitnesbyrd som ingen kan få til å gå i oppløsning.”4