“Jeg kjenner den sangen”, Liahona, des. 2022.
Sagt av siste dagers hellige
Jeg kjenner den sangen
Jeg hadde glemt bror Tingey, men Gud husket ham.
Som en ukentlig aktivitet, avtalte Unge kvinners ledere i menigheten et besøk til et lokalt pleiehjem. Vi sang julesanger, smilte og dro tilbake til kirken for å få varm sjokolade og småkaker.
Jeg ønsket virkelig ikke å gå inn i de ubehagelige sykehuslignende rommene, med antiseptisk lukt, sparsommelig innredning og tristhet. Jeg innrømmer at jeg var mer interessert i kakaoen og samværet med vennene mine enn å synge for de eldre.
Vi kom frem, og gikk forbi en liten rad med julelys til rommene. Mens vi sang flere kjente julesanger, fikk noen beboerne tårer i øynene, noen prøvde å synge med, og noen virket likegyldige. Alle takket oss da vi forlot rommene deres, men jeg følte ikke gleden som ofte ledsager tjeneste. Jeg var lei meg og tenkte på hvor mange som kom på besøk til pleiehjemmet kun i julen.
“Vi skal til bror Tingeys rom nå,” sa en av lederne våre. “Han har Alzheimers sykdom, så han husker ikke så mye. Dere vet at søster Tingey døde for en stund siden.”
Jeg fikk et stikk av dårlig samvittighet. Jeg hadde helt glemt Tingey-paret. Bror Tingey og hans gode hustru hadde vært de hvithårede englene i menigheten vår. Jeg husket deres smilende ansikter, søster Tingeys milde berøring og bror Tingeys vennlige hilsener. Jeg hadde ikke lagt merke til det da de sluttet å gå i kirken. Jeg hadde ikke engang husket at søster Tingey hadde gått bort.
Vi kom inn på bror Tingeys rom og samlet oss i en halvsirkel rundt rullestolen hans. Sangen vår fylte rommet, men han satt stille og bøyde hodet. Etter to sanger foreslo en av lederne våre at vi skulle synge “Jeg er Guds kjære barn”.1
Da vi begynte, løftet bror Tingey plutselig hodet, åpnet øynene og så på oss. Han smilte og sa med svak stemme: “Jeg kjenner den sangen.”
Tårer begynte å renne nedover kinnene hans. Da vi var ferdig med å synge, gråt vi alle sammen. Så klemte vi bror Tingey og sa farvel.
Gjennom en sangs enkelhet og ufullkomne stemmer fra en gruppe tenåringsjenter, ble bror Tingey minnet om at han fremdeles var et Guds barn og at Gud ikke hadde glemt ham. Siden dette besøket har heller ikke jeg gjort det.