“Guds mirakler fortsetter”, Liahona, juli 2023.
Eksempler på tro
Guds mirakler fortsetter
Jeg innså at siste dagers helliges trosoppfatninger var mer forenlige med Bibelen enn påstanden om at Bibelen hadde erstattet profeter og åpenbaring. Jeg følte virkelig glede da jeg innså at jeg kanskje skulle leve i en moderne “bibelsk tid”.
Foto gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren
Den 9. november 1989 bekjentgjorde en øst-tysk offentlig embedsmann feilaktig at innbyggerne i hovedstaden straks fikk lov til å gå gjennom Berlinmuren. Noen minutter senere hadde grensevaktene ikke noe annet valg enn å la den store og voksende folkemengden forlate Den tyske demokratiske republikks territorium.
Min beste venn, Jakub Górowski, og jeg – som da fremdeles var i tenårene – så det uventede mirakelet utspiller seg på TV fra vårt hjem i Polen. Verden sto virkelig i brann, men det var ikke ødeleggende. Frihetens og håpets ånd fylte millioner av menneskers hjerter.
For Jakub og meg hadde drømmen vår vært å en dag kunne flytte fra Polen til vesten – Danmark, Sverige, Vest-Tyskland. Vi ble inspirert av amerikanske filmer og TV-programmer. Min favoritt var Mine beste år. Jeg elsket atmosfæren i det amerikanske forstadslivet.
Jeg tror ikke noen på begge sidene av jernteppet forventet at den kalde krigen ville ta slutt. Men vår himmelske Fader hadde en annen plan. I 1975 hadde president Spencer W. Kimball (1895–1985), uten at vi visste noe om det, oppfordret siste dagers hellige til å “delta i en alvorlig vedvarende bønn til Herren om å åpne nasjonenes porter og bløtgjøre kongers og herskeres hjerter til den grad at misjonærer kan komme inn i alle land og undervise i evangeliet”.1
To år senere besøkte president Kimball Warszawa i Polen. En morgen, ledsaget av en liten gruppe av sine medarbeidere, blant dem eldste Russell M. Nelson, forlot president Kimball hotellet, gikk forbi Den ukjente soldats grav og kom inn i Saski Park. Ikke langt fra en stor fontene som fortsatt står der i dag, knelte han ned og gjeninnviet Polen for evangeliets forkynnelse.
Et tiår med uro og masse protester fulgte. Mens de voksne mistrodde og motsatte seg de politiske lederne, stilte mange unge mennesker spørsmål ved foreldrenes verdier, tradisjoner og holdninger. Min venn Jakub og jeg følte oss desillusjonert over kristendommen slik vi forsto den. Han mistet interessen for religion generelt, mens jeg ble trukket mot filosofier som hadde sin opprinnelse i Asia.
I april 1990 haiket Jakub og jeg til Østerrike. I Wien møtte vi to hyggelige kvinner som sto på fortauet i en travel gate. En av dem holdt Mormons bok på polsk. Hun fortalte oss om Jesu besøk til folket i oldtidens Amerika, og lovet å sende boken til vårt hjem hvis vi ga henne adressene våre. Vi åpnet også adressebøkene våre og ga dem adressene til mange av vennene våre. Vi syntes det ville være en fin overraskelse for dem å motta en gave.
Noen måneder senere ble Polen Warszawa misjon opprettet, og fire misjonærer kom til byen vår. Senere fikk jeg vite at det store antallet “henvisninger” – våre venners adresser – spilte en viktig rolle i beslutningen om å åpne byen for misjonærene. Til min overraskelse noen måneder senere, fortalte Jakub meg at to “mormon”-misjonærer hadde besøkt ham, og at han hadde bestemt seg for å slutte seg til kirken deres.
Jeg ble såret av kunngjøringen hans. Jeg hadde i mange år prøvd å vekke hans interessere for religion uten å lykkes. Hvordan kunne fremmede fra et annet land plutselig omvende ham? Jeg var fast bestemt på å møte dem og vise Jakub at de ikke hadde noen sjanse i en debatt med meg.
Jeg følte noe spesielt
Da jeg så de to unge, smilende misjonærene som sto i døren til mine foreldres leilighet, glemte jeg målet mitt om å bevise at de tok feil. De var glade og morsomme. De stilte meg mange spørsmål om meg selv og min tro. De respekterte min overbevisning. Senere fortalte de meg at under det første møtet med den arrogante fyren med langt hår og revnede jeans som røykte sigaretter, hadde de vanskelig med å forestille seg at jeg noen gang ville være interessert i å bli en Jesu Kristi følger. Men jeg følte noe spesielt i deres nærhet, og jeg var fascinert over at kirken deres var det eneste kristne trossamfunn jeg visste om som trodde på en førjordisk tilværelse.
Jeg ble også imponert over deres vitnesbyrd og den sterke overbevisningen til Jakub og Robert Żelewski, hans nye venn fra Kirken. Robert var psykolog, en intelligent, men jordnær mann, hvis innsikt og erfaringer styrket min interesse for siste dagers hellige religion.
Alt eldstene, Jakub og Robert fortalte meg, var fascinerende, spesielt læren om frelsesplanen, som begynte med det førjordiske og endte med de tre herlighetsgradene. Men jeg så ikke noe poeng i å slutte meg til Kirken før jeg var i stand til å forstå deres unike trosoppfatninger mer fullstendig. Min forståelse av kristendommen var at i oldtiden utførte Gud mirakler, sendte engler og kalte profeter, men alle disse tingene tilhørte bibelsk tid. Når Bibelen var fullført, trengte ikke menneskeheten lenger mirakler og åpenbaring fordi Skriftene inneholder alt vi trenger å vite.
Et gjennombrudd kom under vår samtale om det store frafall og gjengivelsen av evangeliets fylde gjennom profeten Joseph Smith. Jeg innså at deres trosoppfatninger var mer forenlig med Bibelen enn påstanden om at Bibelen hadde erstattet profeter og åpenbaring. Jeg følte virkelig glede da jeg innså at jeg kanskje skulle leve i en moderne “bibelsk tid”.
Jeg var klar til å be Gud oppriktig om personlig åpenbaring, men det kom ikke noe svar. Til slutt sa jeg: “Himmelske Fader, hvis du kalte Joseph Smith som din profet, vil jeg adlyde alle bud du åpenbarte gjennom ham.” Da kom svaret med sikkerhet til mitt hjerte og sinn, og jeg visste at Gud hadde gjengitt evangeliets fylde, og at den finnes i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Jakub ble døpt 3. november 1990, og holdt seg trofast til han døde i en tragisk fotturulykke to tiår senere. Jeg ble medlem av Kirken 11. januar 1991, fast bestemt på å reise på misjon. Robert ble kalt som den første lokale grenspresidenten vår og kjørte meg helt til Freiburg i Tyskland, slik at jeg kunne motta min tempelbegavelse. Under mitt siste intervju med ham lovet jeg å vende tilbake til Polen etter min tjeneste i Illinois Chicago misjon for å bruke min misjonærerfaring til å styrke Kirken i vårt land.
To år senere overtalte misjonspresidenten meg til å skaffe meg utdannelse i Amerika ved Brigham Young University. Men jeg glemte aldri løftet mitt til Robert.
Etter å ha giftet meg i 2000, flyttet jeg tilbake til Polen sammen med min hustru, som i 1988 hadde vært statist i den sjette episoden av Mine beste år. Vi deltar på Kirkens møter i Krakow, oppdrar to gutter og har tett kontakt med våre to eldre barn. Vår eldre sønn fortalte nylig at han har bestemt seg for å reise på heltidsmisjon.
Sommeren 2021 tok jeg med familien min til Berlin, hvor jeg viste dem stedet hvor muren sto tidligere. Den hindrer ikke lenger Guds tjenere i å dele gjenopprettelsens budskap med folket i Øst-Europa. Guds mirakler fortsetter i vår tid.