Fastere i troen på Kristus

Av eldste Mark D. Eddy

i De sytti

Hvordan utvikler vi tilstrekkelig tro på Jesus Kristus til alle faser av livet?

I tredje kapittel av Helaman leser vi om en periode med “varig fred” (Helaman 3:23) og “overmåte stor fremgang i kirken” (Helaman 3:24). Tusener ble døpt, og “velsignelsene som ble utøst over folket” var så tallrike at “høyprestene og lærerne var storlig forbauset” (Helaman 3:25).

Dessverre ble noen av dem “som hevdet å tilhøre Guds kirke” (Helaman 3:33) stolte og begynte å forfølge sine andre medlemmer av Kirken (se Helaman 3:34). Nå var dette et stort onde som førte til at den mest ydmyke del av folket ble utsatt for store forfølgelser og måtte tåle mange lidelser (Helaman 3:34).

Jeg kan tenke meg at dette var spesielt smertefullt for Kirkens ydmyke medlemmer. Tross alt, bare noen få år tidligere, hadde folket kjempet side om side for å forhindre et lamanittisk angrep (se Helaman 1). Denne gangen kom imidlertid lidelsene innenfra. Forfølgerne var dem som de hadde møtt og bedt og lært og tilbedt sammen med.

Midt i slike lidelser, hvordan reagerte den “mest ydmyke del av folket”? Hva hjalp dem å utholde ironien i å bli forfulgt av dem som en gang hadde hevdet å være Kristi meddisipler?

Helaman 3:35 gir svaret: “Likevel fastet og ba de ofte og ble sterkere og sterkere i sin ydmykhet og fastere og fastere i troen på Kristus, inntil deres sjel var fylt med glede og trøst, ja, så deres hjerter var renset og helliggjort, en helliggjørelse som finner sted fordi de gir seg hen til Gud” (uthevelse tilføyd).

La oss overveie hvordan vi, i likhet med de hellige på Helamans tid, kan bli “fastere og fastere i troen på Kristus” når vi står overfor det president Russell M. Nelson har beskrevet som “en svært komplisert tid i verdens historie,” en tid med “uvanlige utfordringer.”

To eksempler på Nephis tro

Skriftene er fulle av erfaringer blant menn og kvinner som ble fastere og fastere i troen på Kristus mens de sto overfor utfordringene i sin tid. Tenk for eksempel på Nephis trofaste reaksjon på to vanskelige opplevelser som var nesten identiske i utgangspunktet, og likevel utfordrende forskjellige til slutt.

Da Nephi og brødrene hans kom tilbake fra Jerusalem sammen med Ismael og hans familie, gjorde Laman og Lemuel og flere andre opprør (se 1 Nephi 7:6–7). Nephi kalte dem til omvendelse og bønnfalt dem om å huske Herren (se 1 Nephi 7:8–15). Laman og Lemuel ble sinte på Nephi og bandt hans hender og føtter med rep og etterlot ham for dø i villmarken (se 1 Nephi 7:16).

Så hjerteskjærende som brødrenes handlinger må ha vært, og uavhengig av frykten han måtte ha følt, valgte Nephi å holde fast ved troen på Kristus. Han ba til Herren og sa: “Herre, vil du, på grunn av den tro jeg har på deg, fri meg ut av mine brødres hender, ja, vil du gi meg styrke til å sprenge disse bånd som jeg er bundet med” (1 Nephi 7:17).

Nephis bønn ble umiddelbart og mirakuløst besvart! “Båndene [ble] løst fra [hans] hender og føtter, og [han] sto foran [sine] brødre og … talte til dem” (1 Nephi 7:18). Nephis hjerte må ha svulmet av takknemlighet til Herren for at han befridde ham.

Dette ville imidlertid ikke være siste gang Laman og Lemuel bandt sin bror med rep. Og neste gang ville Nephis befrielse avvike betydelig fra første gang, og igjen bevise hvor fast Nephis tro på Kristus var.

Mange år senere, da de krysset havet til det lovede land, begynte Laman og Lemuel og Ismaels sønner å handle “meget usømmelig” og glemme Herrens kraft som hadde velsignet deres reise (se 1 Nephi 18:9). Nephi kalte dem igjen til omvendelse, og Laman og Lemuel ble igjen sinte på ham (se 1 Nephi 18:10). Akkurat slik de hadde gjort før, tok de Nephi og bandt ham med sterke rep (se 1 Nephi 18:11–12).

Hva tenkte Nephi da han ble bundet med rep for andre gang? Hva ville du eller jeg ha trodd om vi hadde havnet i denne situasjonen igjen? Kanskje vi ville ha tenkt: “Jeg har opplevd dette før! Jeg vet hva jeg skal gjøre. Hvis jeg ber til Herren, vil han straks og på mirakuløst vis befri meg.” Vi vet ikke hva Nephi tenkte, men vi vet at selv om disse to opplevelsene var like, var de umiddelbare resultatene ikke det. Denne gangen ble ikke Nephi øyeblikkelig befridd fra sine brødre, men i stedet måtte han utholde fire dagers lidelse på grunn av dem (se 1 Nephi 18:14–15).

Idet han husket sin tidligere erfaring, kunne Nephi ha bedt med stor frimodighet om umiddelbar befrielse. Da ingen slik befrielse kom, kunne Nephi ha blitt motløs, hans tro svekket av tvil. Etter hvert som timene og dagene strakk seg videre og smerten økte, kunne den økende vekten av denne motløsheten og tvilen ha knust Nephis tro. Han kunne ha knurret: “Hvorfor har jeg ikke blitt befridd?” Var ikke hans tro større nå – mer moden og fullverdig – enn den hadde vært første gang han var bundet? Hadde ikke hans tro vokst gjennom mektige opplevelser med Liahona, hans brukne bue og et skip bygget under ledelse av Herren selv?

Istedenfor å bli motløs eller tvilende, forble Nephi fast i sin tro. Hans tro dreide seg ikke om tidspunktet for, eller metoden for hans befrielse, og hans tro var heller ikke avhengig av et forventet utfall. Hans tro var ikke betinget. Nephis tro var fast sentrert i Jesus Kristus – uansett hva som måtte skje. På grunn av denne troen, kunne han skrive: “Jeg [så] hen til min Gud og priste ham hele dagen lang, og jeg knurret ikke mot Herren på grunn av mine lidelser” (1 Nephi 18:16).

Vær oppmerksom på at fastheten i Nephis tro på Kristus gjorde det mulig for ham å finne trøst i sine lidelser og bli fylt med kjærlighet til Gud til tross for hans smerte. Han var personifiseringen av det hans bror Jakob senere skulle undervise:

“Se hen til Gud med fast besluttsomhet, og be til ham med overmåte stor tro. Han vil trøste dere i deres plager, og han vil tale deres sak …

Løft deres hoder og motta Guds behagelige ord, og nyt av hans kjærlighet, for det kan dere evig og alltid gjøre hvis deres sinn er urokkelig” (Jakobs bok 3:1–2; uthevelse tilføyd).

Vi kan fortsette i tro.

Både Nephi og de hellige på Helamans tid gir oss håp om at vi, med Herrens hjelp, kan bli fastere i vår tro på Kristus. Når du leser dette, lurer du kanskje på om dette håpet gjelder deg. La oss alle finne trøst og mot fra disse ordene fra vår kjære profet, president Nelson:

“Herren krever ikke fullkommen tro for at vi skal ha tilgang til hans fullkomne kraft. Men han ber oss om å ha tro …

Frelseren er aldri nærmere deg enn når du står overfor eller klatrer opp et fjell i tro.”

Til slutt, som eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum underviste: “De fleste av oss befinner oss i dette øyeblikk på en skala mellom en sosialt motivert deltagelse i evangeliets ritualer på den ene siden og et fullt utviklet, Kristus-lignende engasjement for Guds vilje på den andre. Et sted på denne skalaen kommer den gode nyheten i Jesu Kristi evangelium inn i vårt hjerte og tar vår sjel i besittelse. Det skjer kanskje ikke umiddelbart, men vi skulle alle bevege oss i retning av denne velsignede tilstanden.”

Så, midt i vår tids unike prøvelser og utfordringer, måtte vi beslutte – én gang for alle – å velge tro på Jesus Kristus, en tro som er tilstrekkelig i alle faser av livet. Måtte vi arbeide og faste og be for å bli fastere i troen på Kristus og, med et fast sinn, motta hans trøst i våre lidelser og nyte hans kjærlighet for evig.

I denne hensikt vitner jeg om sannheten av president Nelsons spesielle vitnesbyrd: “Uansett hvilke spørsmål eller problemer du har, finnes svaret alltid i Jesu Kristi liv og læresetninger.”