“Jeg er så glad i denne sangen”, Liahona, aug. 2024.
Sagt av siste dagers hellige
Jeg er så glad i denne sangen
Teksten til en kjær salme minnet min mor på at vi må nå ut til de trengende.
Illustrasjon: Katy Dockrill
Min mor, Dorothy Candland Woodruff (nå død), skulle egentlig ankomme Regina i Saskatchewan i Canada en ettermiddag, men hun rakk ikke flyet. Så hun ble ombooket, med mellomlandinger i Colorado, USA og Calgary, Alberta. Hun ville ikke komme fram før midnatt. Frustrert begynte hun på reisen.
Den andre flyvningen var full og bråkete. Hun prøvde å jobbe litt, da en liten jente på andre siden av midtgangen begynte å gråte. Hun var utålmodig med moren sin, som holdt en liten baby. Jentas far satt foran moren min sammen med et annet barn, på omtrent fem.
Jentas mor snakket lavt med datteren, men barnet gråt mer.
“Denne familien hadde åpenbart ikke forberedt barna sine på turen,” sa mor da hun senere fortalte familien om opplevelsen. Til lærdommen som fulgte, bruker jeg ordene hennes:
“Til slutt bar moren sin gråtende datter bak til toalettet. Kort tid senere kom moren tilbake sammen med den lille jenta, som fortsatt gråt – stille tårer, la jeg takknemlig merke til. Hun satte seg ned og holdt datteren i armene og vugget henne kjærlig frem og tilbake. Så hørte jeg henne synge lavt: ‘Jeg er Guds kjære barn’.
Forbløffet så jeg opp fra arbeidet mitt, siden jeg kjente igjen sangen. Jeg så familien i et nytt lys. Etter at moren var ferdig med sangen, la jeg hånden min på skulderen hennes og sa: ‘Jeg er så glad i den sangen.’
Med tårer i øynene sa hun: ‘Det var yndlingssangen til min syv år gamle sønn. Vi bringer ham hjem til familiens kirkegård i Montana. Vi mistet ham i går i en forferdelig ulykke. Vi savner ham alle så høyt.’
Jeg ble svært skamfull. Jeg hadde dømt denne flotte familien og ikke tenkt på hvordan jeg kunne ha hjulpet dem. Sangens ord gjorde det tydelig for meg at selv om de ikke hadde vært siste dagers hellige, var de fremdeles Guds barn, og jeg skulle ha hjulpet dem.
Jeg ble ydmyk. Resten av reisen sammen var fylt med en tårevåt deling av følelser og erfaringer som var dyrebare for oss begge. Vi skiltes som gode venner som ville holde kontakten via brev i mange år.”