“Hvor er du i stolthetssyklusen?”, Liahona, des. 2024.
Hvor er du i stolthetssyklusen?
For å forlate stolthetssyklusen, må vi erkjenne at enhver velsignelse vi mottar, kommer fra vår himmelske Fader.
Det er et utbredt adferdsmønster i Mormons bok, ofte omtalt som “stolthetssyklusen”. Det gjentas så ofte at man begynner å føle at Herren og hans profeter prøver å lære oss noe viktig – at det som er tatt med i opptegnelsen, kanskje er ment som en advarsel fra Herren til hver enkelt av oss i vår tid.
12:00 – Toppen av stolthet
Med en klokke som metafor, la oss si at stolthetssyklusen begynner klokken tolv – toppen av stolthet. Når vi er på klokken tolv i stolthetssyklusen, føler vi, i likhet med nephittene i fordums tid, oss så fremgangsrike, så intelligente og så populære at vi begynner å føle oss uovervinnelige. Vi gleder oss når andre roser oss for det vi lykkes med, og vi blir irritert når andre rundt oss får komplimenter for det de lykkes med.
Klokken tolv pleier vi ikke å lytte til andres råd. Dessverre konkluderer vi ofte med at vi ikke engang trenger Gud eller hans tjenere. Vi stritter imot deres råd. Vi klarer oss helt fint alene. Vi glemmer eller forkaster det kong Benjamin forkynte, at vi “er evig skyldig [vår] himmelske Fader å gi ham alt [vi] har og er” (Mosiah 2:34).
Våre profeter i vår tid har advart oss mot urettferdig stolthet. President Ezra Taft Benson (1899–1994) kalte det “den universelle synd” og “Sions store anstøtssten”. Eldste Dieter F. Uchtdorf i De tolv apostlers quorum sammenlignet stolthet med “et personlig Rameumptom, en hellig forhøyning som berettiger misunnelse, grådighet og forfengelighet”. Stolthet fremmedgjør oss fra Gud. Det skyver oss rundt i stolthetssyklusen til klokken to, hvor vi krenker Den hellige ånd.
2:00 – Stole på kjødets arm
Først og fremst tror vi kanskje at det å krenke Den hellige ånd er ubetydelig. Nephi beskrev det som å bli “lull[et] … inn i en verdslig trygghet … Alt er vel i Sion. Ja, Sion trives, alt er vel” (2 Nephi 28:21). Interessant nok, klokken to i stolthetssyklusen, hvis vi er ærlige med oss selv, er vi egentlig ikke så lykkelige. Vi har en gnagende følelse av at vi er i ferd med å glippe. Vi prøver å slå tilbake mot de ubehagelige strømmene i stolthetssyklusen. Vi klamrer oss til minnene om tidligere suksesser og insisterer på å sette vår lit til kjøds arm. Dette er et alvorlig feilgrep.
Jesus underviste: “Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre” (Johannes 15:5). Når vi krenker Ånden, avskjærer vi oss selv fra kilden til all åndelig næring, og det er bare et spørsmål om tid før vi begynner å visne. Uten Herrens hjelp og Åndens innflytelse trekker stolthetssyklusens tyngdekraft oss ned mot klokken fire, og fiasko.
4:00 – Tåpelig fiasko
Herren underviste Joseph Smith: “Selv om et menneske kan … ha kraft til å gjøre mange mektige gjerninger, må han likevel – hvis han roser seg av sin egen styrke og holder Guds råd for intet og følger sin egen viljes tilskyndelser og sine kjødelige lyster – falle” (Lære og pakter 3:4).
Vi kan velge vår adferd, men vi kan ikke velge konsekvensene av vår adferd. Klokken fire på stolthetssyklusen opplever vi de smertefulle konsekvensene av vår tåpelige stolthet. Vi kan miste jobben. Vi kan miste kjæresten. Vi kan miste respekten fra dem som betyr mest for oss. Verre er det at vi kan miste respekten for oss selv. Og vi kommer ansikt til ansikt med vår egen utilstrekkelighet. I likhet med Moses innser vi at vi ikke er så viktige likevel, “noe [vi] aldri hadde forestilt [oss]” (Moses 1:10).
6:00 – Ydmykhet, saktmodighet og føyelighet
Nederlag og lidelser er ikke lykketanker for noen av oss, men ironisk nok opplever vi ofte at det er store velsignelser fordi det har en tendens til å dytte oss rundt i stolthetssyklusen mot klokken seks og ydmykhet. Vi prøver ikke lenger å imponere de rundt oss. Vi begynner å se ting klarere og mer ærlig. Vi er mer komfortable med kritikk og kan smile av våre egne feil og svakheter. Det er ikke, som en kristen forfatter har sagt, at vi tenker mindre om oss selv, men snarere at vi tenker mindre på oss selv.
Klokken seks på stolthetssyklusen blir vi virkelig ydmyke og saktmodige. Ydmykhet og saktmodighet er evangeliets grunnleggende prinsipper. Vi snakker ofte om tro, håp og kjærlighet. Men profeten Mormon antydet at det finnes en fjerde dyd som muliggjør de andre tre:
“Jeg sier dere at han kan ikke ha tro og håp uten å være saktmodig og ydmyk av hjertet,
ellers er hans tro og håp forgjeves, for ingen er antagelig for Gud unntatt den som er saktmodig og ydmyk av hjertet, og hvis et menneske er saktmodig og ydmyk av hjertet og bekjenner ved Den hellige ånds kraft at Jesus er Kristus, må han nødvendigvis ha kjærlighet” (Moroni 7:43–44).
En annen egenskap i Skriftene som ofte forbindes med klokken seks og ydmykhet, er føyelighet. Kong Benjamin underviste at “det naturlige menneske er en fiende av Gud … og vil evindelig og alltid være det, med mindre det … blir som et barn, lydig, saktmodig, ydmyk, tålmodig, full av kjærlighet, villig til å bøye seg for alt som Herren finner gavnlig å pålegge det, likesom et barn bøyer seg for sin far” (Mosiah 3:19).
Det har blitt sagt at saktmodighet ikke er å erkjenne vår svakhet, men snarere å erkjenne den sanne kilden til vår styrke. Det er ikke noe svakt ved saktmodig. Når vi er ydmyke og saktmodige, løfter vi ikke oss selv. Vi opphøyer Gud.
Klokken seks på stolthetssyklusen, når vi er virkelig ydmyke og saktmodige, vender vi oss tilbake til Gud fordi det ofte ikke er noe annet sted å henvende seg. Vårt hjerte er nå sønderknust, og vi har en angrende ånd. Et sønderknust hjerte er et som gjennom erfaring har blitt opplært til å være lydig og lydhør for Mesterens befalinger. Bare med et sønderknust hjerte kan vi virkelig være nyttige og produktive i Herrens tjeneste. Skriftene forklarer at det å ha et sønderknust hjerte er en fredelig og håpefull tilstand, og til syvende og sist en forutsetning for evig herlighet (se 2 Nephi 2:7; Lære og pakter 97:8).
8:00 – Den hellige ånds velsignelser
Når vi gir oss hen til Gud og fordi vi er ydmyke, begynner Herren å “lede [oss] ved hånden og gi [oss] svar på [våre] bønner” (Lære og pakter 112:10). Med hans veiledning fortsetter vi rundt stolthetssyklusen mot klokken åtte, da vi igjen innbyr Den hellige ånd i vårt liv.
Åndens innflytelse forandrer vårt hjerte. I likhet med kong Benjamins folk, har vi ikke “lyst til å gjøre ondt mer, men til stadig å gjøre godt” (Mosiah 5:2). Vi begynner å holde Guds bud, og han begynner å utøse sine velsignelser over oss – velsignelser som han alltid har ønsket å gi oss, for det er hans natur, men som vi nektet å motta på grunn av vår tåpelige stolthet. Vi begynner å motta velsignelser fordi vi nå adlyder lovene som de er betinget av (se Lære og pakter 130:20–21). Vi betaler vår tiende, og Herren åpner himmelens luker og øser ut så mange velsignelser at vi ikke kan motta dem alle (se Malaki 3:10).
10:00 – Velsignet lykke
Vår ydmyke lydighet mot budene gir kraft til vår fremgang rundt stolthetssyklusen mot klokken ti, når vi befinner oss i en tilstand av velsignet lykke. Vi opplever suksess. Det burde ikke overraske oss, det er et løfte i Skriftene: “Og videre skulle jeg ønske dere ville tenke på hvor velsignet og lykkelige de er som holder Guds befalinger. For se, de blir velsignet i alle ting, både timelig og åndelig” (Mosiah 2:41).
Klokken ti i stolthetssyklusen er et hyggelig og fantastisk sted å være, men dessverre er det også et farlig sted å være. Våre samarbeidspartnere begynner å rose oss for all vår suksess. Dessverre begynner vi å tro på dem.
Hvis vi ikke er forsiktige, kan komplimenter formørke vår dømmekraft og gi oss et ugudelig ønske om mer og mer ros og anerkjennelse. I likhet med vår motstander i oldtiden (se Moses 4:1), hvisker vi til oss selv at vi fortjener æren, for vi har virkelig gjort det.
“Og derfor, således ser vi hvor falske og ustadige menneskenes barns hjerter er. Ja, vi ser at Herren i sin store, grenseløse godhet velsigner og lar det bli vel med dem som setter sin lit til ham.
Ja, og vi ser at i samme stund som han lar det bli vel med sitt folk ved at han forøker deres markers grøde, deres storfe og deres småfe og deres gull og sølv og alle slags kostelige ting av enhver art … ja, ved at han gjør alle ting som er til sitt folks ve og vel og lykke – i samme stund forherder de sine hjerter og glemmer Herren sin Gud og tråkker Den Hellige under sine føtter, og dette på grunn av deres medgang og deres umåtelig store fremgang” (Helaman 12:1–2).
12:00 – Toppen av stolthet igjen
Sakte – og uten helt å forstå det – nærmer vi oss igjen toppen av stolthet, så opptatt med å se oss om etter ros at vi ikke klarer å se fremover mot fallet som venter oss, for “forut for undergang går overmot, og forut for fall en hovmodig ånd” (Salomos ordspråk 16:18). Slik fortsetter syklusen.
La oss være ærlige. I likhet med nephittene i oldtiden har de fleste av oss selv gått noen runder rundt stolthetssyklusen. Jeg pleide å lure på hvordan den nephittiske nasjon kunne gjennomføre hele syklusen i løpet av en periode på så kort tid som fem år. Jeg har siden kommet til å tro at vi kan kjøre syklusen på fem år, og vi kan kjøre den på fem minutter. Den er et skadelig mønster av tenkning og adferd som gjennomsyrer vårt samfunn. Den er så vanlig at den noen ganger blir vanskelig å gjenkjenne.
Gå ut av stolthetssyklusen
Er vi henvist til å fortsette for alltid i denne endeløse fortvilelsens syklus? Er det ingen måte å komme av stolthetssyklusen på? Det er det. Det er faktisk to punkter på stolthetssyklusen hvor vi kan gå ut – ett til vår evige fortapelse og det andre til vår evige lykke.
Klokken fire, når vi står overfor nederlag eller lidelse og føler at alt er tapt, hvis vi istedenfor å bli ydmyke, blir sinte, hvis vi mister håpet eller gir etter for selvmedlidenhet, hvis vi begynner å klandre andre – deriblant Gud – for vår ulykke, vil vi gå ut av stolthetssyklusen. Men vi vil gå nedover mot undergang, slik nephittene i oldtiden gjorde.
Men klokken ti, når det virker som om vi ikke kan gjøre noe galt, når alt går bra, hvis vi da blir takknemlige istedenfor å bli stolte, vil vi gå ut av stolthetssyklusen. Men denne gangen vi vil gå oppover mot Gud. For å gå ut av stolthetssyklusen klokken ti, må vi erkjenne at enhver velsignelse vi mottar kommer fra vår himmelske Fader. Han er kilden til alt som er godt i vårt liv – opprinnelsen til enhver velsignelse. Vi må omfavne kong Benjamins lære om at “[vi alle er] avhengige av det samme vesen – ja, av Gud – for alle våre midler, både for mat og klær og for gull og for sølv og for alle slags rikdommer som vi har” (Mosiah 4:19).
En vellykket flukt klokken ti fra den kraftige trekket i stolthetssyklusen er ikke lett, men det er mulig. Vi har noen eksempler i nephittenes opptegnelse som beviser det. Overvei dette:
“Men selv om de var rike og sterke og det gikk dem vel, var de ikke oppblåste av stolthet i egne øyne, heller ikke var de sene til å huske Herren sin Gud, men de ydmyket seg svært meget for ham.
Ja, de husket hvor store ting Herren hadde gjort for dem, at han hadde befridd dem fra død og fra trelldom og fra fengsel og fra alle slags lidelser, og han hadde fridd dem ut av deres fienders hender.
Og de ba stadig til Herren sin Gud, så Herren velsignet dem ifølge sitt ord, så de vokste seg sterke, og det gikk dem vel i landet” (Alma 62:49–51; se også Alma 1:29–31).
Hver enkelt av oss befinner oss sannsynligvis et sted i stolthetssyklusen. Hvor er du? Hvis du er på klokken fire, hvis det føles som om alt er tapt og du er en total fiasko, ikke fortvil. Du er på et bra sted. Unngå å klandre andre for ditt nederlag. Vend deg ydmykt til Gud og erkjenn din avhengighet av ham.
“Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!
Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette” (Ordspråkene 3:5–6).
Men hvis du er på klokken ti og soler deg i det falske lyset av suksess, vær forsiktig. Unngå tendensen til å vende deg innover og bli stolt. “Tell da Herrens gaver, nevn dem hver især.” Følg Skriftenes råd om å huske alt som Herren har gjort for deg (se Moroni 10:3). Slik nadverdsbønnen minner oss på, inngår vi en pakt om å minnes ham, ikke i en time eller to, men alltid (se Lære og pakter 20:77, 79). Vi skulle ikke ta ham eller hans offer for gitt. Vi skulle ikke unnlate å være takknemlige til ham for enhver velsignelse.
Alt godt kommer fra Gud. Han er kilden til enhver velsignelse vi mottar. Å fylle vårt hjerte med takknemlighet for hans barmhjertige godhet vil beskytte oss mot stolthet, og gjøre det mulig for oss å unnslippe stolthetssyklusen.
Fra talen “The Pride Cycle”, holdt ved Brigham Young University 7. november 2017.