“Friheten til å velge Kristus”, Liahona, des. 2024.
Unge voksne
Friheten til å velge Kristus
Religion føltes alltid som noe som hindret meg i å ta mine egne valg.
Detalj fra Sometimes They Come [Noen ganger kommer de], av Brian Kershisnik, kopiering ikke tillatt
Da jeg var baby, ble jeg døpt inn i den ortodokse kirken i Ukraina. Da jeg vokste opp, ble jeg urolig over det faktum at jeg aldri tok valget om å bli døpt. Jeg begynte å tenke at religion ikke ga meg frihet til å velge selv.
Så til slutt sluttet jeg å tro på Gud eller noe åndelig.
En dag snakket jeg med min venn som var i Tsjekkia og tok et studieprogram tilknyttet Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Hun inviterte meg til å ta programmet også. Jeg var egentlig ikke interessert, men etter en stund bestemte jeg meg for å se på det.
Jeg likte skolens generelle budskap om positivitet, så jeg ga etter og søkte.
Men jeg hadde ingen interesse av programmets fokus på Jesus Kristus.
Det trodde jeg i hvert fall.
Følelse av konflikt
Dette akademiet fikk meg til å leve annerledes enn jeg var vant til. Først fikk jeg vite at jeg ikke fikk lov til å drikke kaffe på universitetet!
Min frihet var allerede i ferd med å gli ut av hendene på meg.
Samtidig begynte hver morgen med en obligatorisk andakt. Jeg sov for det meste gjennom dem fordi jeg ikke var interessert. Jeg var bare der for å lære, og så leve mitt liv slik jeg ønsket.
Men etter en stund la jeg merke til menneskene rundt meg som tok Jesu Kristi læresetninger på alvor. I Ukraina gikk mange bare i kirken noen få ganger i året, men her snakket alle alltid om Kristus. De var vennlige, gode og positive med hensyn til livet.
Jeg begynte å lure på hvordan livet mitt ville være hvis jeg også trodde på ham. Noen ganger tok jeg meg til og med i å tenke: “Hva ville Jesus synes om dette?”
Var dette virkelig?
Jeg var forvirret. Jeg fortalte en av mine venner på akademiet om hvordan jeg følte meg splittet. Han oppfordret meg til å prøve å be angående følelsene mine.
En tåkete morgen bestemte jeg meg for å finne et stille sted ute for å meditere. Jeg vet ikke hva som kom over meg, men i stedet for å meditere, lot jeg tvilen komme Gud til gode. Jeg sa: “Greit, la oss snakke sammen.”
Og jeg holdt mitt livs lengste bønn.
Jeg ville bare vite om Gud og Jesus Kristus fantes.
Mens jeg ba, trengte solen gjennom tåken. Jeg følte varmen på huden og varmen i hjertet. Det føltes som om noens hånd lå på skulderen min og fortalte meg at de var der sammen med meg.
Budskapet var klart: De fantes. De var oppmerksomme på meg.
Jeg skjønte også noe annet.
Når jeg så på dem som etterlevde Jesu Kristi evangelium, så jeg ingen bli tvunget til å gjøre ting de ikke ønsket å gjøre, eller at de følte seg begrenset av sin tro. Jeg så dem velge å leve som Jesus Kristus fordi de ønsket det.
I Mormons bok gir profeten Moroni sitt løfte gjennom en oppfordring, ikke en befaling: “Hvis dere spør av et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt og har tro på Kristus, vil han åpenbare sannheten av det for dere ved Den hellige ånds kraft” (Moroni 10:4).
Jeg innså at jeg også ønsket å velge ham.
Ufullkomment disippelskap
Fra da av tok jeg det å lære om Jesus Kristus alvorlig. Jeg tok imot misjonærleksjoner. Jeg studerte Mormons bok. Jeg ba hver dag. Jeg ble til og med døpt! (Mitt valg denne gangen!) Alt dette var nytt for meg, men jeg følte at hjertet mitt forandret seg.
Jeg har fortsatt mye å lære, og jeg er så ufullkommen, men jeg sier alltid til meg selv: “La oss bare prøve å være som Kristus i dag. Bare fortsette å prøve.”
Eldste Joaquin E. Costa i De sytti underviste vakkert: “Til tider kan det å ha tro på Jesus Kristus virke som noe umulig, nesten uoppnåelig. Vi tror kanskje at det å komme til Kristus krever en styrke, kraft og fullkommenhet vi ikke har, og vi finner bare ikke energi til å gjøre alt. Men … tro på Jesus Kristus er det som gir oss energien vi trenger for å legge ut på ferden.”
Jesus Kristus kan forandre oss hvis vi gir ham sjansen og fortsetter å prøve. Han begrenser ikke vår frihet. I stedet tilbyr han oss enda mer gjennom sin forsoning: Glede, helbredelse og håp.
Vi har frihet til å velge ham hver dag, og jeg er takknemlig for de mirakler mitt valg om å følge ham bringer inn i mitt liv.
Artikkelforfatteren er fra Kyiv i Ukraina.