“Våre kamper ble våre velsignelser”, Liahona, des. 2024.
Eksempler på tro
Våre kamper ble våre velsignelser
Til tross for våre lidelser i vanskelige tider i Kenya, viste Herren oss sin milde barmhjertighet i rikt monn.
Foto gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren
Livet kan noen ganger bli urolig i Nairobi, hovedstaden i Kenya i Øst-Afrika. Men som barn av en middelklassefabrikksjef hadde mine to søsken og jeg rikelig å spise og et hjem med alt vi trengte.
Valget i 2008 forstyrret imidlertid raskt våre komfortable liv, og kastet landet ut i kaos. Opprørere streifet rundt i gatene og plyndret bedrifter. Når far skulle på jobb, måtte han ha politieskorte.
For sikkerhets skyld forlot vi byen og flyttet til et hjem far bygget 450 km unna, i Busia i Kenya. Men også der låste vi dørene.
Julen 2009 var uten tvil vår tøffeste tid noensinne. Hver dag denne høytiden fryktet vi for vårt liv. Folk lurte utenfor hjemmet vårt, ivrige og klare til å stjele. En gjeng kjeltringer marsjerte en gang mot oss med macheter. Vi var ofte redde for å åpne døren. Jeg er overbevist om at min trofaste mors bønner beskyttet oss.
På den tiden var far blitt uten arbeid. Det var snart tomt for mat. Julemåltidet vårt det året besto av kokte blader plukket fra bønneplanter som mor hadde plantet. Til tross for våre plager sto far fast, selv om han også følte dyp smerte.
Vi ble overveldet av redsel og mistet nesten håpet. “Hvorfor skjer dette?” spurte vi oss selv. “Hvorfor opplever vi slike vanskeligheter etter å ha blitt med i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige?”
Storartet barmhjertighet
En kveld våget to seniormisjonærer som kjente våre farer, seg ut i området for å gi oss et budskap om fred. Vi fikk mot da de gjenga Nephis vitnesbyrd og løfte i 1 Nephi 1:20: “Herrens milde barmhjertighet er over alle dem som han har utvalgt på grunn av deres tro, for å gjøre dem så mektige at de har makt til befrielse.”
Vi trodde på det.
Misjonærene hjalp oss å forstå at til tross for våre lidelser, forventet Herren at vi skulle fortsette å leve trofast. Jeg husker tydelig den fred og trøst som overveldet meg den kvelden. Jeg visste, mer enn noensinne før, at Herren var oppmerksom på oss og vår vanskelige situasjon. Den kvelden, og i vanskelige stunder etterpå, lærte jeg at hans milde barmhjertighet er storartet.
Da tiden kom for meg til å reise på misjon, følte jeg et ønske om å velsigne innbyggerne i nabolandet Uganda med evangeliet, men jeg ønsket også å undervise folket i Zimbabwe, der misjonæren som hadde døpt meg kom fra.
Jeg ba, men i mitt hjerte så jeg ingen mulighet til å virke i to land som ligger langt fra hverandre. Snart ble jeg kalt til Zimbabwe, men mens jeg var på opplæringssenteret for misjonærer i Johannesburg i Sør-Afrika, ble visumet forsinket. Jeg ble omdirigert til Uganda, hvor jeg virket i åtte måneder før jeg fikk visumklarering for Zimbabwe.
“Herren har sine uransakelige veier,” tenkte jeg.
Mitt første område i Zimbabwe var Chikanga Mutare. I iver etter å finne familien til misjonæren som hadde døpt meg, studerte jeg områdeboken sammen med min ledsager. Mange navn stemte overens med familienavnet hans. Vi ba, tok vår beste beslutning om hvor vi skulle gå, og våget oss ut.
Ved den første døren vi banket på, fant vi min misjonærs familie. Vår glede kom umiddelbart. Vi gråt og klemte hverandre som familie. Mens jeg bladde gjennom familiens fotoalbum, fant jeg bilder av familien min da vi ble døpt.
“Vi følte himmelen”
Da jeg kom hjem etter misjonen, oppdaget jeg at omstendighetene ikke hadde blitt bedre for familien min. Min far var fortsatt arbeidsledig. To søskenbarn inviterte meg til å bo hos dem i Kibera – det tøffeste området i Nairobi. Der fant jeg et sted jeg kunne kalle hjem.
Gjenger regjerte i Kibera, men jeg holdt meg unna kriminelle områder. Jeg følte meg utenfor, men mine søskenbarn hjalp til med å beskytte meg og sørge for at andre visste at jeg var religiøs og skulle respekteres.
Mat i slummen besto av vann og en sjokoladepasta formet som noe som lignet en smultring. Jeg valgte å spise om kvelden. Hver morgen våknet jeg sulten. I kirken gjorde jeg mitt beste for å smile og være glad slik at medlemmene ikke skulle kjenne til min sult.
I denne perioden virket jeg som eldstenes quorumspresident i Langata gren og gikk på skolen når det var mulig. På søndag ettermiddag gikk jeg sammen med grenspresidenten for å besøke medlemmer, klar over at våre hvite skjorter gjorde oss til enkle mål for gjenger. Men vi følte himmelen når vi tjente andre, og søskenbarna mine våket over oss mens vi gikk gjennom de støvete gatene.
Til tross for vanskelige tider, sier bror Omondi, “med bønnens hjelp følte jeg meg støttet og mistet ikke håpet. Dette håpet ble belønnet.”
Håpet ble belønnet
Dette var en vanskelig tid, men med bønnens hjelp følte jeg meg støttet og mistet ikke håpet. Dette håpet ble belønnet.
Litt senere fikk jeg innvilget et jobbintervju. Jeg konkurrerte om stillingen mot et dusin andre som var bedre kvalifisert med grader og sertifiseringer. Men jeg hadde vært på misjon, og jeg hadde tro og tillit til at Herren ville velsigne meg. Jeg holdt en bønn, og gikk så til intervjuet.
På slutten av intervjuet utbrøt jeg: “Når skal jeg begynne?” To uker senere var jeg en av to som ble ansatt. Jeg utmerket meg snart som en av de beste selgerne, noe som åpnet dører til forfremmelse, herunder en telefon fra en administrerende direktør om å begynne i hans store selskap. I dag er jeg velsignet med å være ektemann og far og å virke som biskop i Langata menighet.
“I dag er jeg velsignet med å være ektemann og far og å virke som biskop.”
Jeg ser tilbake på julen 2009 og påfølgende vanskeligheter som en minneverdig lærdom – en tid da våre kamper ble våre velsignelser og Herren viste oss mild barmhjertighet i rikt monn på grunn av vår tro.