Et nytt hjerte

Av Tamara Harris, leder for Kirkens avdeling for militære forhold og feltpresttjenester

Det siste stedet jeg ønsket å være på julaften var i et militærfengsel.

En julaften mens vi bodde på Filippinene, kom far hjem tidlig fra sitt arbeid som feltprest på Clark Air Base.

“Hei, Tam,” sa han, “jeg trenger at du lager småkaker og øver på julesanger på gitaren din. Samle også plagg til julespillkostymer. Vi skal tilbringe kvelden i fengselet.”

Jeg var fremdeles sint på mor og far fordi de flyttet familien til den andre siden av verden. Det siste jeg ønsket å gjøre, var å tilbringe julaften i et militærfengsel. Jeg klaget, men til ingen nytte.

Da vi kom inn i fengselet, ble vi ført til et nakent rom med stoler og et bord. Snart åpnet en dør seg, og far inviterte en gruppe menn med lenker og håndjern inn i rommet.

Så sang vi julesanger, rollespilte Lukas 2 og spiste hjemmebakte godsaker – det samme som vi ville ha gjort hjemme. Men noe var annerledes.

Mitt ungdomshjerte ble mildnet den kvelden da jeg så disse kjære mennenes ydmyke takknemlighet. En av dem spurte, med henvisning til vår rekonstruksjon av Kristi fødsel: “Kan jeg også være med?” Andre ønsket også å delta. Snart varslet flere “engler” Frelserens spesielle fødsel.

Disse fangene var ikke der de ønsket å være, og jeg var i et land hvor jeg ikke ønsket å være. Men jeg visste at vi var sett, kjent og elsket av vår Frelser, som også hadde vært på et sted som han ydmykt søkte å bli fjernet fra (se Lukas 22:42). I mitt 16 år gamle hjerte visste jeg at jeg ikke var alene.

Disse mennene var ikke de eneste som tørket tårer den julaftenen. Den livsendrende hendelsen den kvelden var ikke vår julefeiring, men snarere Kristi kraft til å løfte og helbrede.

Det er nesten 50 år siden den julaftenen, men det er fortsatt et hellig minne. Min mest spesielle, uventede og strålende julegave var et nytt hjerte. Alt forandret seg for meg etter det.

Jeg omfavnet livet på Filippinene, fikk nye venner, fant måter å yte tjeneste på og valgte å være lykkelig – alt på grunn av det vitnesbyrd jeg fikk om Jesus Kristus og hans mektige kjærlighet den julaften i fengselet.

Jeg vet at Frelseren kan fjerne lenkene fra vårt sinn og vårt hjerte når vi kommer til ham. Han er vår største gave.