Samling for å tjene i Chennai

Om kvelden 25. desember 2004 hygget medlemmer av Chennai første gren på Indias østkyst seg på en juleaktivitet. Lite visste de om at neste morgen skulle det komme et massivt jordskjelv i Det indiske hav utenfor kysten av Sumatra. Kraften fra skjelvet spredte seg ut over havet og drev høye vegger av sjøvann mot land. Enorme bølger slo inn over byer og landsbyer i India, Indonesia, Sri Lanka, Malaysia og Thailand, oversvømte gater og jevnet boliger og bygninger med jorden. Et ukjent antall mennesker var savnet eller døde.

Da eldstene Alwyn Kilbert og Revanth Nelabelle, misjonærer som virket i Chennai, kom til kirken senere den morgenen, ante de at noe var galt. På stranden hadde politifolk satt opp barrikader for å holde tilskuere tilbake og patruljerte området på hesteryggen. Langs stranden trakk folk lik opp av vannet. Misjonærene kunne se at vannet og ødeleggelsene hadde nådd mer enn en halv kilometer inn i landet fra stranden.

Den kvelden sendte Kirken lastebillass med forsyninger fra en by nesten 640 km unna, som de hellige kunne dele ut til de trengende i Chennai. Om morgenen samlet medlemmer og misjonærer seg i møtehuset i Chennai første gren for å hjelpe til med et tjenesteprosjekt organisert av byens to grener. De neste to dagene samlet og sorterte de nødhjelpspakker som inneholdt klær, sengetøy, hygieneartikler og spiseutstyr.

Da tsunamien rammet, delte siste dagers hellige i landet ut varer fra Kirken blant ofrene. Etter å ha fylt lastebiler med hundrevis av hygienepakker og andre forsyninger, reiste misjonærene og andre sammen med president Brent Bonham i India Bangalore misjon for å levere dem til en indisk Røde Kors-stasjon.

På stasjonen gjenkjente mannen som møtte dem navneskiltene deres. “Å, dere er fra Kirken,” sa han. “Hva har dere med?”

De svarte at de hadde lykter, hygienepakker og flere tonn med klær. Tjenestemannen var begeistret for donasjonene og ba dem kjøre lastebilene inn i anlegget.

Inne fant de folk som stimlet sammen rundt store hauger med klær. Folk fra forskjellige religioner og organisasjoner leverte også forsyninger, og misjonærene brukte flere timer på å losse lastebilene og flytte forsyningene dit de trengtes.

Da eldste Kilbert betraktet folk fra forskjellige grupper, ble han slått av hvordan de alle samarbeidet av kjærlighet til sin neste. “Det finnes gode mennesker overalt,” tenkte han.