Bøker og leksjoner
Kapittel 12: Forsoningen

Kapittel 12

Forsoningen

Jesus Christ depicted leaning on a rock in the Garden of Gethsemane. The image depicts the Atonement of Christ.

Forsoningen er nødvendig for vår frelse

  • Hvorfor er forsoningen nødvendig for vår frelse?

Jesus Kristus «kom til verden … for å bli korsfestet for verden, og for å bære verdens synder og for å helliggjøre verden og rense den fra all urettferdighet, for at gjennom ham kunne alle bli frelst» (L&p 76:41-42). Hans store offer for å betale for våre synder og overvinne døden kalles Forsoningen. Det er det viktigste som noen gang har funnet sted i menneskehetens historie: «For en forsoning må nødvendigvis bli utført, for ifølge Den Evige Guds store plan må en forsoning finne sted, ellers må hele menneskeheten uunngåelig gå til grunne … ja, alle er falt og er fortapt og må gå til grunne hvis det ikke var for forsoningen» (Alma 34:9).

Adams fall bragte to slags død inn i verden – fysisk død og åndelig død. Fysisk død er adskillelse av legeme og ånd. Åndelig død er adskillelse fra Gud. Hvis ikke Jesus Kristus med sin forsoning hadde overvunnet disse to former for død, ville det fått følgende to konsekvenser: Vårt legeme og vår ånd ville ha vært adskilt for alltid, og vi kunne ikke leve sammen med vår himmelske Fader igjen (se 2. Nephi 9:7-9).

Men vår vise himmelske Fader utarbeidet en strålende, barmhjertig plan for å frelse oss fra den fysiske og den åndelig død. Han planla at det skulle komme en Frelser til jorden for å forløse oss fra våre synder og fra døden. På grunn av våre synder og våre dødelige legemers svakhet kunne vi ikke forløse oss selv (se Alma 34:10-12). Den ene som skulle være vår Frelser, måtte være syndfri og ha makt over døden.

Jesus Kristus var den eneste som kunne sone for våre synder

  • Hvorfor var Jesus Kristus den eneste som kunne sone for våre synder?

Det er flere grunner til at Jesus Kristus var den eneste som kunne bli vår Frelser. En grunn er at vår himmelske Fader valgte ham som Frelseren. Han var Guds enbårne Sønn og hadde derfor makt over døden. Jesus forklarte: «Jeg setter mitt liv til for at jeg skal ta det igjen. Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen» (Johannes 10:17-18).

Jesus var også kvalifisert til å være vår Frelser fordi han er den eneste som noen gang har levd på jorden og ikke syndet. Dette gjorde ham til et verdig offer for å betale for andres synder.

Kristus led og døde for å sone for våre synder

  • Når du leser dette kapitlet, kan du forestille deg at du er i Getsemane have eller ved korset og er vitne til Jesu Kristi lidelse.

Frelseren sonet for våre synder ved å lide i Getsemane og ved å gi sitt liv på korset. Det er ikke mulig for oss å forstå fullt ut hvordan han led for alle våre synder. I Getsemane have fikk vekten av våre synder ham til å føle en slik smerte og sorg at han blødde fra hver pore (se L&p 19:18-19). Senere, da han hang på korset, led Jesus en smertefull død ved en av de grusomste metoder menneskeheten kjenner.

Hvor høyt må ikke Jesus elske oss, han som kunne lide en slik åndelig og fysisk smerte for vår skyld! Hvor stor er ikke vår himmelske Faders kjærlighet, han som ville sende sin Enbårne Sønn for å lide og dø for resten av sine barn. «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Johannes 3:16).

Forsoningen og oppstandelsen gir oppstandelse til alle

Den tredje dag etter korsfestelsen tok Kristus igjen sitt legeme og ble den første til å oppstå. Da hans venner gikk for å finne ham, sa englene som voktet hans grav, til dem: «Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa» (Matteus 28:6). Hans ånd hadde gjeninntatt hans legeme, for aldri mer å adskilles.

Slik overvant Kristus den fysiske død. På grunn av hans forsoning vil enhver som er født på denne jord, oppstå (se 1. Korinterbrev 15:21-22). På samme måte som Jesus oppsto, vil vår ånd bli gjenforenet med vårt legeme «så de ikke kan dø mer … , aldri mer skilles ad» (Alma 11:45). Denne tilstanden kalles udødelighet. Alle som noen gang har levd, vil oppstå, «både gammel og ung, både trell og fri, både mann og kvinne, både ugudelige og rettferdige» (Alma 11:44).

  • Hvordan har kunnskap om oppstandelsen hjulpet deg?

Forsoningen gjør det mulig for dem som har tro på Kristus, å bli frelst fra sine synder

  • Tenk på hvordan lignelsen i dette avsnittet hjelper oss å forstå forsoningen. Hvem i vårt eget liv representerer folket i lignelsen?

Frelserens forsoning gjør det mulig for oss å overvinne åndelig død. Selv om alle mennesker vil oppstå, vil bare de som aksepterer forsoningen, bli frelst fra åndelig død (se 3. trosartikkel).

Vi aksepterer Kristi forsoning ved å tro på ham. Ved vår tro omvender vi oss fra våre synder, blir døpt, mottar Den hellige ånd og adlyder hans bud. Vi blir trofaste Jesu Kristi disipler. Vi får tilgivelse og blir renset fra synd og forberedt til å vende tilbake og bo for alltid hos vår himmelske Fader.

Frelseren forteller oss: «For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide … likesom jeg» (L&p 19:16-17). Kristus gjorde sin del for å sone for våre synder. For at hans forsoning skal ha full virkning i vårt liv, må vi strebe etter å adlyde ham og omvende oss fra våre synder.

President Boyd K. Packer i De tolv apostlers råd viste med følgende illustrasjon hvordan Kristi forsoning gjør det mulig å bli frelst fra synd hvis vi gjør vår del.

«La meg fortelle dere en historie – en lignelse.

Det var en gang en mann som ønsket noe meget sterkt. Det syntes viktigere enn noe annet for ham. For å få det han ønsket seg, satte han seg i stor gjeld.

Han var blitt advart mot å skaffe seg så mye gjeld, og spesielt mot sin kreditor. Men det syntes så viktig for ham å gjøre det han ønsket å gjøre og få det han ønsket seg nettopp nå. Han var sikker på at han kunne betale for det senere.

Derfor underskrev han en kontrakt. Han skulle betale gjelden etter en tid. Han bekymret seg ikke så mye om det, for forfallsdagen virket så langt borte. Han hadde det han ønsket seg nå, og det syntes å være det viktigste.

Kreditoren spøkte alltid i tankene hans, og han betalte avdrag nå og da og tenkte på en eller annen måte at regnskapets dag aldri ville komme.

Men, som den alltid gjør, kom dagen, og kontrakten skulle innfris. Gjelden var ikke helt betalt. Kreditoren møtte frem og gjorde krav på hele restgjelden.

Først da forsto han at kreditoren ikke bare hadde makt til å ta alt han eide, men også til å kaste ham i fengsel.

”Jeg kan ikke betale deg, for jeg makter det ikke,” tilsto han.

”Da,” sa kreditoren, ”vil vi følge kontrakten, ta dine eiendeler og du må i fengsel. Du samtykket i det. Det var ditt valg. Du underskrev kontrakten, og nå må den håndheves.”’

”Kan du ikke gi meg litt mer tid eller ettergi gjelden?” tigget skyldneren. ”Kan du ikke ordne det slik at jeg får beholde det jeg har og ikke må i fengsel? Du tror vel på barmhjertighet? Vil du ikke vise barmhjertighet?”

Kreditoren svarte: “Barmhjertigheten er alltid så ensidig. Den ville bare tjene deg. Hvis jeg viser deg barmhjertighet, vil jeg fortsatt ikke ha fått betaling. Jeg krever rettferdighet. Tror du på rettferdighet?”

”Jeg trodde på rettferdighet da jeg undertegnet kontrakten,” sa skyldneren. ”Den var da på min side, for jeg trodde den ville beskytte meg. Jeg trengte ingen barmhjertighet da og trodde heller ikke jeg ville komme til å trenge det. Jeg tenkte at rettferdigheten ville tjene oss begge likt.“

”Det er rettferdigheten som krever at du betaler ifølge kontrakten eller tar straffen,” svarte kreditoren. ”Det er loven. Du har sagt deg enig i den, og det er slik det må være. Barmhjertigheten kan ikke berøve rettferdigheten.“

Og der sto de: En som la ut om rettferdighet, mens den andre tryglet om barmhjertighet. Ingen av dem kunne få sin vilje uten på den andres bekostning.

”Hvis du ikke ettergir gjelden, vil det ikke være noen barmhjertighet,” tryglet skyldneren.

”Gjør jeg det, vil det ikke være noen rettferdighet,” var svaret.

Det så ut som man ikke kunne følge begge lovene. De er to evige begreper som synes å stå i motsetning til hverandre. Finnes det ingen mulighet for å følge både rettferdigheten og barmhjertigheten fullt ut?

Det finnes en utvei! Rettferdighetens lov kan oppfylles, og barmhjertighet kan utøves fullt og helt, men det krever en person til. Slik var det også denne gangen.

Skyldneren hadde en venn. Han kom til hjelp. Han kjente skyldneren godt. Han visste at han var korttenkt. Han mente det var tåpelig av ham å rote seg bort i en slik knipe. Ikke desto mindre ønsket han å hjelpe mannen fordi han var glad i ham. Han trådte mellom dem, vendte seg mot kreditoren og kom med sitt tilbud.

”Jeg vil betale gjelden hvis du løser skyldneren fra kontrakten så han kan beholde sine eiendeler og ikke havne i fengsel.“

Mens kreditoren tenkte over tilbudet, tilføyde mellommannen: ”Du krever rettferdighet. Siden han ikke kan betale deg, vil jeg gjøre det. Du får rettferdig behandling og kan ikke be om mer. Det ville ikke vært rettferdig.“

Det var kreditoren enig i.

Mellommannen vendte seg deretter til skyldneren. ”Vil du betrakte meg som din kreditor hvis jeg betaler din gjeld?”

”Å, ja,” ropte skyldneren. ”Du redder meg fra fengsel og viser meg barmhjertighet.“

”Da,” sa velgjøreren, ”skal du betale gjelden til meg, og jeg vil fastsette betingelsene. Det vil ikke bli lett, men det vil være mulig. Jeg vil sørge for en måte. Du behøver ikke å gå i fengsel.“

Slik gikk det til at kreditoren fikk sin fulle betaling. Han var blitt rettferdig behandlet. Ingen kontrakt var brutt.

Skyldneren var på sin side blitt vist barmhjertighet. Begge lovene var blitt oppfylt. Fordi det var en mellommann, hadde rettferdigheten krevd sin fulle del, og barmhjertigheten ble fullt ut tilfredsstilt.» (I Conference Report, apr. 1977, 79-80; eller Lys over Norge, okt. 1977, 52-54.)

Våre synder er vår åndelige gjeld. Var det ikke for Jesus Kristus, som er vår Frelser og Mellommann, ville vi alle måtte betale for våre synder ved å lide åndelig død. Men på grunn av ham, og hvis vi vil overholde hans betingelser, som er å omvende oss og holde hans bud, kan vi vende tilbake og bo hos vår himmelske Fader.

Det er stort at Kristus har sørget for en utvei for oss til å bli helbredet for våre synder. Han sa:

«Se, jeg har kommet til verden … for å frelse verden fra synd.

Derfor, den som omvender seg og kommer til meg som et lite barn, ham vil jeg ta imot, for slike hører Guds rike til. Se, for slike har jeg satt mitt liv til og har tatt det igjen. Omvend dere derfor og kom til meg, alle jordens ender, og bli frelst» (3. Nephi 9:21-22).

  • Tenk over hvordan du kan vise takknemlighet for forsoningens gave.

Ytterligere skriftsteder