Bøker og leksjoner
Kapittel 16: Jesu Kristi Kirke i tidligere tider

Kapittel 16

Jesu Kristi Kirke i tidligere tider

Christ with the twelve men chosen by Him to be His Apostles. Christ has His hands upon the head of one of the men (who kneels before Him) as He ordains the man to be an Apostle. The other eleven Apostles are standing to the left and right of Christ.

Noen kjennetegn ved Jesu Kristi Kirke.

«Vi tror på den samme organisasjon som fantes i den opprinnelige Kirke, nemlig apostler, profeter, hyrder, lærere, evangelister osv.» (Trosartiklene 1:6).

Jesus opprettet sin kirke da han var på jorden. Den ble kalt Jesu Kristi Kirke (se 3. Nephi 27:8), og medlemmene ble kalt hellige (se Efeserbrevet 2:19-20).

Åpenbaring

Da Jesus opprettet sin kirke, instruerte og veiledet han lederne personlig. Han mottok på sin side sine instruksjoner fra sin Fader i himmelen. (Se Hebreerne 1:1-2.) Derfor ble Jesu Kristi Kirke ledet av Gud og ikke av mennesker. Jesus lærte sine tilhengere at åpenbaring var den «klippe» han ville bygge sin kirke på (se Matteus 16:16-18).

Før Jesus fór opp til himmelen etter sin oppstandelse, sa han til sine apostler: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matteus 28:20). Tro mot sitt ord fortsatte han å veilede dem fra himmelen. Han sendte Den hellige ånd som skulle være en trøster og en åpenbarer for dem (se Lukas 12:12; Johannes 14:26). Han talte til Saulus i et syn (se Apostlenes gjerninger 9:3-6). Han åpenbarte for Peter at evangeliet ikke bare skulle forkynnes for jødene, men for hele verden (se Apostlenes gjerninger 10). Han åpenbarte mange strålende sannheter for Johannes. Disse finner vi i Johannes’ åpenbaring. Det nye testamente forteller om mange andre måter som Jesus åpenbarte sin vilje på for å veilede sin kirke og opplyse sine disipler.

Myndighet fra Gud

Evangeliets ordinanser og prinsipper kan ikke forrettes og forkynnes uten prestedømmet. Faderen ga denne myndighet til Jesus Kristus (se Hebreerne 5:4-6), som i sin tur ordinerte sine apostler og ga dem prestedømmets makt og myndighet (se Lukas 9:1-2; Markus 3:14). Han ga dem følgende påminnelse: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere» (Johannes 15:16).

For at det skulle være orden i hans kirke, ga Jesus det største ansvar og den største myndighet til de tolv apostlene. Han utnevnte Peter til ledende apostel og ga ham nøklene til å besegle velsignelser både på jorden og i himmelen (se Matteus 16:19). Jesus ordinerte også andre embedsmenn til bestemte oppgaver. Etter at han hadde fart opp til himmelen, fortsatte dette mønster for utnevnelse og ordinasjon. Andre ble ordinert til prestedømmet av dem som allerede hadde mottatt denne myndighet. Gjennom Den hellige ånd gjorde Jesus det kjent at han godtok disse ordinasjoner (se Apostlenes gjerninger 1:24).

Kirkens organisasjon

Jesu Kristi Kirke var en omhyggelig organisert enhet. Den ble sammenlignet med en bygning som var «bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv» (Efeserbrevet 2:20).

Jesus utnevnte andre prestedømsledere til å assistere apostlene i Kirkens virksomhet. Han sendte ut embedsmenn kalt syttier parvis for å forkynne evangeliet (se Lukas 10:1). Andre embedsmenn i Kirken var evangelister (patriarker), hyrder (presiderende ledere), høyprester, eldster, biskoper, prester, lærere og diakoner (se kapittel 14 i denne boken). Alle disse embedsmennene var nødvendige for å utføre misjonærarbeid, forrette ordinanser og undervise og inspirere Kirkens medlemmer. Disse embedsmennene hjalp medlemmene å nå frem til «enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham» (Efeserne 4:13).

Bibelen forteller oss ikke alt om prestedømmet eller Kirkens organisasjon og ledelse. Men det er blitt bevart tilstrekkelig av Bibelen til å vise hvor praktfull og fullkommen Kirkens organisasjon var. Apostlene ble befalt å gå ut i all verden og forkynne (se Matteus 28:19-20). De kunne ikke bli værende i en bestemt by for å føre tilsyn med nye konvertitter. Derfor ble lokale prestedømsledere kalt og ordinert, og apostlene presiderte over dem. Apostlene og andre ledere i Kirken besøkte de forskjellige grenene og skrev brev til dem. Derfor inneholder Det nye testamente brev skrevet av Paulus, Peter, Jakob, Johannes og Judas. Der gir de veiledning og instruksjoner til de lokale prestedømsledere.

Det nye testamente viser at det var meningen at denne kirkeorganisasjonen skulle fortsette. Da Judas døde, var det for eksempel bare elleve apostler igjen. Like etter at Jesus hadde fart opp til himmelen, kom de elleve apostlene sammen for å velge en som skulle ta Judas’ plass. Ved åpenbaring fra Den hellige ånd valgte de Mattias. (Se Apostlenes gjerninger 1:23-26.) Jesus hadde fastsatt et mønster for hvordan tolv apostler skulle lede Kirken. Det syntes klart at organisasjonen skulle fortsette slik han hadde opprettet den.

De første prinsipper og ordinanser

Apostlene underviste om to hovedprinsipper: tro på Herren Jesus Kristus og omvendelse. Etter at nye konvertitter hadde fått tro på Jesus Kristus som Guds Sønn og sin Forløser og hadde omvendt seg fra sine synder, mottok de to ordinanser: dåp ved nedsenkning og håndspåleggelse for Den hellige ånds gave (se Apostlenes gjerninger 19:1-6). Dette var evangeliets første prinsipper og ordinanser. Jesus hadde lært dem: «Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike» (Johannes 3:5).

Ordinanser utført for de avdøde

Jesus har sørget for at alle skal få høre evangeliet, enten på jorden eller etter døden. I tiden mellom sin død og oppstandelse dro Jesus blant åndene til de avdøde. Han organiserte misjonærarbeid blant dem. Han utnevnte rettferdige budbringere og ga dem myndighet til å forkynne evangeliet for alle åndene til de avdøde. Dette ga dem anledning til å motta evangeliet. (Se 1. Peter 3:18-20; 4:6; L&p 138.) Levende medlemmer av Hans kirke utførte deretter ordinanser på vegne av de avdøde (se 1. Korinterbrev 15:29). Ordinanser som dåp og bekreftelse må utføres på jorden.

Åndelige gaver

Alle trofaste medlemmer av Kirken var berettiget til å motta Åndens gaver. Disse mottok de ifølge sine individuelle behov, evner og oppdrag. Noen av disse gavene var tro, innbefattet kraft til å helbrede og til å bli helbredet, profeti og syner. (Åndens gaver blir mer detaljert behandlet i kapittel 22.) Åndelige gaver finnes alltid i Jesu Kristi sanne kirke (se 1. Korinterbrev 12:4-11; Moroni 10:8-18; L&p 46:8-29). Jesus fortalte sine disipler at disse tegn eller åndelige gaver alltid følger dem som tror (se Markus 16:17-18). Mange av hans disipler utførte mirakler, profeterte eller mottok syner ved Den hellige ånds kraft.

  • Hvorfor trenger Jesu Kristi Kirke disse seks kjennetegnene?

Jesu Kristi Kirke i Amerika

Etter sin oppstandelse besøkte Jesus folket i Amerika og organiserte sin kirke blant dem. Han underviste folket i tre dager og vendte deretter en tid ofte tilbake (se 3. Nephi 11-28). Så forlot han dem og fór opp til himmelen. I mer enn 200 år levde de rettferdig og var blant de lykkeligste mennesker som Gud hadde skapt (se 4. Nephi 1:16).

Frafall fra den sanne kirke

  • Hva betyr ordet apostasi?

Gjennom hele historien har onde mennesker forsøkt å ødelegge Guds verk. Dette skjedde mens apostlene fremdeles levde og hadde tilsyn med den spede, voksende kirke. Enkelte medlemmer forkynte idéer fra sin tidligere hedenske eller jødiske tro istedenfor de enkle sannheter Jesus forkynte. Noen gjorde åpenlyst opprør. Dessuten foregikk det forfølgelse fra personer utenfor Kirken. Medlemmer av Kirken ble torturert og drept for sin tro. En etter en ble apostlene drept eller på annet vis tatt bort fra jorden. På grunn av ugudelighet og frafall ble også den apostoliske myndighet og prestedømsnøklene tatt bort fra jorden. Den organisasjon som Jesus Kristus hadde opprettet, eksisterte ikke lenger, og resultatet var forvirring. Flere og flere feil snek seg inn i Kirkens lære, og snart var Kirken fullstendig tilintetgjort. Den tidsperiode da den sanne kirke ikke lenger fantes på jorden, kalles Det store frafall.

Snart dominerte hedensk tro tankene til dem som ble kalt kristne. Den romerske keiser godtok denne falske kristendom som statsreligion. Denne kirken var svært forskjellig fra den kirke Jesus organiserte. Den hevdet at Gud var et vesen uten form eller substans.

Disse menneskene tapte forståelsen av Guds kjærlighet til oss. De visste ikke at vi er hans barn. De forsto ikke hensikten med livet. Mange av ordinansene ble forandret fordi prestedømmet og åpenbaring ikke lenger fantes på jorden.

Keiseren valgte sine egne ledere og ga dem noen ganger de samme titler som prestedømsledere i Kristi sanne kirke brukte. Det fantes ingen apostler eller andre prestedømsledere med myndighet fra Gud, og ingen åndelige gaver. Profeten Jesaja hadde forutsett denne tilstanden og hadde profetert: «Jorden er vanhelliget under dem som bor på den. For de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt» (Jesaja 24:5). Det var ikke lenger Jesu Kristi kirke. Det var menneskers kirke. Selv navnet var blitt forandret. Et frafall fant også sted i Amerika (se 4. Nephi).

En gjenopprettelse forutsagt

  • Hvilke profetier i Det gamle og Det nye testamente forutsa gjenopprettelsen?

Gud hadde forutsett frafallet og gjort forberedelser til at evangeliet skulle gjengis. Apostelen Peter talte om dette til jødene: «Han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av» (Apostlenes gjerninger 3:20-21).

Åpenbareren Johannes hadde også forutsett den tid da evangeliet skulle gjengis. Han sa: «Jeg så en annen engel, som fløy under det høyeste av himmelen. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» (Johannes’ åpenbaring 14:6).

  • Hvorfor var gjenopprettelsen nødvendig?

  • Tenk over hvilke velsignelser du nyter godt av fordi Jesu Kristi Kirke er blitt gjenopprettet på jorden.

Ytterligere skriftsteder