ET BARNS TRO
Jeg bestemte meg for å gå til en stavskonferanse. Det ville ta ca. 30 eller 40 minutter sammen med min sønn, som da var åtte år gammel. Etter 20 minutter forsto jeg at jeg ikke lenger visste hvilken retning vi skulle gå i. Min sønn, Elson, som alltid har vært svært pratsom, hadde fortalt meg den ene historien etter den andre om noe som hadde hendt på skolen eller hjemme. Jeg ba ham være stille et øyeblikk og forklarte at jeg måtte tenke litt, for jeg var redd vi hadde gått oss bort.
Da viste min sønn sin tro. Han foreslo at vi skulle holde bønn. Med en voksens intelligens og forstand (og idet jeg holdt på å bli litt utålmodig fordi klokken viste at møtet snart skulle begynne), svarte jeg at om han ønsket å be, kunne han gjøre det. Men jeg foretrakk å tenke. Jeg sa til meg selv: «Det er enkelte ting vi ikke trenger å være avhengige av Herren for. Å finne veien til møtehuset er en av dem.»
Som om han leste mine tanker, lærte Elson meg noe om ydmykhet da han sa: «Hvorfor vil du absolutt gjøre det på den vanskelige måten?» Etter det ble han stille, og jeg vet at han ba i sitt sinn og hjerte. Noen minutter senere kom vi til møtehuset, og jeg visste at han hadde fått svar på sin bønn.
Som siste-dagers-hellige er vi velsignet med å være medlemmer av Jesu Kristi kirke. Mitt vitnesbyrd om at det gjengitte evangelium er sant, vokste da jeg innså at min sønn, som ennå var et barn, visste hvordan han skulle praktisere prinsippene tro og bønn. Han ble et eksempel for meg på hvordan vi skal etterleve Jesu Kristi læresetninger.