Frelserens frelsende hånd
En sommer i min oppvekst i Arkansas inviterte naboene meg med på et par dagers campingtur med fisking og bading i et stort reservoar i nærheten av Sardis i Mississippi. Vi hadde noen herlige dager med all slags utendørsaktiviteter.
Den siste dagen skulle vi ta vår siste svømmetur før vi bega oss på hjemvei. Da mine venner og jeg kastet en badeball frem og tilbake, seilte ballen over hodet mitt og landet et lite stykke bak meg. Vinden tok straks fatt i ballen og blåste den bort fra meg på vannflaten. Jeg la på svøm etter den, men vinden fortsatte å blåse ballen like utenfor min rekkevidde. Snart var jeg ved markørene som avgrenset badeområdet med grunt vann. Ballen hadde blåst utenfor markørene mot hovedreservoaret.
Da jeg nærmet meg markørene, tenkte jeg ikke stort på at det kunne være farlig å svømme forbi. Ballen var ikke langt foran meg, og jeg var sikker på at jeg kunne få tak i den. Jeg hadde jo fullført et kurs i livredning og var stolt av kursmerket på badebuksen min. Jeg følte meg fortrolig med vann og var sikker på at jeg var sterk nok til å hente ballen.
Men vinden fortsatte å blåse ballen utenfor min rekkevidde. Noen ganger var jeg så nær at jeg kunne berøre den med fingertuppene, bare for å se den seile avgårde igjen. Til slutt blåste et vindpust den langt utenfor min rekkevidde.
Jeg var ikke klar over hvor langt jeg hadde svømt før jeg stoppet for å hvile. Vannet virket mye mørkere og kaldere enn det var i det grunne badeområdet. Da jeg så inn mot stranden, oppdaget jeg at jeg var nesten midt i reservoaret. Jeg bestemte meg for å gi opp badeballen og svømme tilbake. Jeg var trett og utslitt, men var ikke redd. Jeg var ung og følte at jeg ville klare det.
Men da jeg prøvde å svømme til lands igjen, hadde vinden som hadde hjulpet badeballen fremover, imot meg. Armene og bena begynte å verke. Jeg begynte å svømme som en hund og flyte for å prøve å få igjen kreftene.
Da hørte jeg en kjent lyd – lyden av en motorbåt. Jeg ble glad og lettet da jeg snart så en mann i en liten båt ved siden av meg. Han tilbød meg skyss inn til land. Armene og bena mine var helt kraftløse. Jeg klarte ikke engang å dra meg opp i båten, så jeg la den ene armen over siden og hang der mens den fremmede langsomt slepte meg tilbake til badeområdet. Jeg grep tak i en av markørene, slapp taket i båten, vinket takk og svømte til lands.
15 år senere befant jeg meg igjen i vanskeligheter. I lang tid hadde jeg svømt i et reservoar av synd. Jeg hadde levd på verdens vis og søkt det som er av liten eller ingen verdi. Dette gjorde at jeg kjempet på dypt vann. Min styrke var borte, og jeg holdt på å gi opp håpet. Det jeg hadde strebet etter, ble værende like utenfor min rekkevidde, og mørket syntes å innhylle meg.
I fortvilelse ropte jeg til min himmelske Fader. I likhet med mannen i båten kom Frelseren meg til unnsetning da jeg trengte ham mest. Gjennom en Guds profet i de siste dager ledet han meg til Mormons bok. Han førte meg på omvendelsens vei og renset meg for mine synder i dåpens vann. Deretter satte han meg på høy grunn, hvor jeg har forsøkt å bli værende siden.