Jesu Kristi forsoning
I Getsemane have
Som ung misjonær hadde eldste Orson F. Whitney (1855-1931), som senere var medlem av De tolv apostlers quorum, en drøm som var så kraftfull at den forandret hans liv for alltid. Han skrev senere:
«En natt drømte jeg … at jeg var i Getsemane have og var vitne til Frelserens lidelse… Jeg sto bak et tre i forgrunnen… Jesus kom sammen med Peter, Jakob og Johannes gjennom en liten port til høyre for meg. Han forlot de tre apostlene der etter å ha bedt dem knele ned og be. Han gikk over til den andre siden, hvor også han knelte ned og ba…: ”Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.”
Mens han ba, strømmet tårene nedover hans ansikt, som var vendt mot meg. Jeg ble så grepet av synet at også jeg gråt, av ren og skjær medfølelse i hans store sorg. Jeg led sammen med ham. Jeg elsket ham av hele mitt hjerte og lengtet mer enn noe annet etter å være sammen med ham.
Nå reiste han seg og gikk til stedet der apostlene knelte – i dyp søvn! Han ristet forsiktig i dem, vekket dem, og mildt bebreidende, uten den minste antydning til sinne eller skjenn, spurte han dem om de ikke kunne våke sammen med ham en time…
Han gikk tilbake til samme sted og ba igjen. Så gikk han tilbake til dem og fant dem igjen sovende. Igjen vekket han dem, formante dem og gikk tilbake og ba som før. Dette skjedde tre ganger, inntil jeg var helt fortrolig med hans utseende – ansikt, skikkelse og bevegelser. Han hadde en edel holdning og majestetisk fremtreden … nettopp den Gud han var og er, likevel så ydmyk og enkel som et lite barn.
Plutselig syntes det som om situasjonen forandret seg… I motsetning til tidligere var det nå etter korsfestelsen, og Frelseren sto sammen med de tre apostlene i en gruppe til venstre for meg. De skulle til å forlate stedet og stige opp til himmelen. Jeg holdt det ikke ut lenger. Jeg løp frem fra treet, falt ned for hans føtter, slo armene rundt hans knær og tryglet ham om å ta meg med.
Jeg kommer aldri til å glemme hvor mildt og vennlig han bøyde seg ned, reiste meg opp og omfavnet meg. Det var så levende, så virkelig, at jeg faktisk følte varmen fra hans bryst, som jeg hvilte mot. Så sa han: ”Nei, min sønn. Disse har fullført sitt arbeid, og de kan gå med meg, men du må bli værende og fullføre ditt.” Fremdeles klynget jeg meg til ham. Jeg stirret opp i hans ansikt – for han var høyere enn meg – og tryglet inderlig: ”Lov meg at jeg til sist vil komme til deg.” Han smilte ømt og kjærlig og svarte: ”Det vil helt og holdent avhenge av deg selv.” Jeg våknet med gråten i halsen, og det var morgen.»1
Hvorfor en forsoning?
Dette rørende, personlige glimt av Frelserens kjærlige offer er en passende introduksjon til betydningen av Jesu Kristi forsoning. Ja, Guds enbårne Sønns forsoning i kjødet er den avgjørende grunnvoll som all kristen lære hviler på, og det største uttrykk for guddommelig kjærlighet denne verden noensinne har mottatt. Dens betydning for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige kan ikke overdrives. Alle andre prinsipper, bud og egenskaper i det gjengitte evangelium får sin betydning fra denne sentrale hendelsen.2
Forsoningen var Guds enbårne Sønns forutordinerte, men frivillige handling, der han ga sitt liv og gjennomgikk åndelig kval som et forløsende offer for virkningen av Adams fall for hele menneskeheten og for de personlige syndene til alle som omvender seg.
Den bokstavelige betydning av det engelske ordet Atonement (forsoning) er selvinnlysende: at-one-ment, å forene ting som har vært adskilt eller delt. Jesu Kristi forsoning var helt nødvendig på grunn av den adskillende overtredelsen, eller Adams fall, som bragte to former for død inn i verden da Adam og Eva spiste av frukten fra treet til kunnskap om godt og ondt.3 Fysisk død forårsaket at ånden ble skilt fra legemet, og åndelig død forårsaket at både ånd og legeme ble adskilt fra Gud. På grunn av fallet ville alle som ble født på jorden, være underlagt disse to former for død. Men vi må huske at fallet var en vesentlig del av vår himmelske Faders guddommelige plan. Uten dette ville ikke Adam og Eva ha fått noen barn på jorden, og det ville ikke ha vært noen menneskelig familie til å erfare motsetninger og vekst, moralsk handlefrihet og gleden ved oppstandelsen, forløsningen og det evige liv.4
Nødvendigheten av dette fallet og en forsoning til å kompensere for det ble forklart i et førjordisk råd i himmelen, der åndene til hele den menneskelige familie var tilstede og der Gud Faderen presiderte. Det var her i det førjordiske liv Kristus meldte seg frivillig til å respektere alle menneskers moralske handlefrihet og sone for deres synder. I denne prosessen ville han gi Faderen all ære for en slik forsonende kjærlighet.5
Denne Kristi uendelige forsoning var mulig fordi (1) han var det eneste syndfrie menneske som noensinne har levd på denne jord, og han var derfor ikke underlagt den åndelige død som skyldes synd, (2) han var Faderens enbårne og var derfor i besittelse av guddommelige egenskaper som ga ham makt over fysisk død,6 og (3) han var tydeligvis den eneste som var ydmyk nok og villig i det førjordiske råd til å bli forutordinert til denne tjeneste.7
Kristi forsonings gaver
Noen av forsoningens gaver er universelle, uendelige og betingelsesløse. Disse omfatter hans forløsning for Adams opprinnelige overtredelse slik at ingen i den menneskelige familie holdes ansvarlig for den synden.8 En annen universell gave er oppstandelsen fra de døde som gjelder hver mann, kvinne og hvert barn som lever, som noensinne har levd eller vil komme til å leve på jorden.
Andre sider ved Kristi forsonings gave er betingede. De avhenger av ens innsats for å holde Guds bud. For eksempel, selv om alle i den menneskelige familie fritt får forlatelse for Adams synd uten noen egeninnsats, får de ikke forlatelse for sine egne synder med mindre de lover å ha tro på Kristus, omvender seg fra disse syndene, blir døpt i hans navn, mottar Den hellige ånds gave og blir bekreftet som medlemmer av Kristi kirke, og streber trofast og standhaftig fremover på resten av livets reise. Kristus sa om denne personlige utfordringen:
«For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg.
Men hvis de ikke vil omvende seg, må de lide likesom jeg.»9
Videre, selv om legemets oppstandelse er en fri og universell gave fra Kristus, et resultat av hans seier over døden, blir tilstanden til det oppstandne legemet (eller «herlighetsgraden» det blir gitt), så vel som tidspunktet for ens oppstandelse, direkte påvirket av ens trofasthet her i livet. Apostelen Paulus gjorde det for eksempel klart at de som har vist Kristus full hengivenhet, vil «først oppstå»10 i oppstandelsen. Åpenbaring i nyere tid klargjør de forskjellige tilstander for oppstandne legemer,11 og lover den høyeste herlighetsgrad bare for dem som retter seg etter prinsippene og ordinansene i Jesu Kristi evangelium.12
Hverken forsoningens ubetingede eller betingede velsignelser er naturligvis oppnåelige unntatt gjennom Kristi nåde. Man fortjener åpenbart ikke forsoningens ubetingede velsignelser, men man fortjener heller ikke fullt ut de betingede. Ved å være trofast og holde Guds bud kan man motta ytterligere privilegier. Men de blir likevel gitt fritt, uten å være egentlig fortjent. Mormons bok erklærer med ettertrykk at «intet kjød kan bo i Guds nærhet uten at det skjer ved Den Hellige Messias’ fortjeneste, barmhjertighet og nåde.»13
Ved den samme nåde sørger Gud for frelse for små barn, psykisk funksjonshemmede, personer som levde uten å høre Jesu Kristi evangelium osv. Disse blir forløst ved Kristi forsonings universelle kraft og vil få anledning til å motta evangeliets fylde etter døden, i åndeverdenen, der åndene oppholder seg mens de venter på oppstandelsen.14
Lidelse og seier
Som en innledning til å oppfylle forsoningens krav gikk den syndfrie Kristus inn i Getsemane have, slik eldste Whitney så i sin drøm, for der å lide sjelens kvaler som bare han kunne tåle. «Angst og forferdelse kom over ham», og han sa til Peter, Jakob og Johannes: «Min sjel er bedrøvet inntil døden.»15 Hvorfor? Fordi han led «alle menneskers smerter, ja, hver levende skapnings smerter, både menns, kvinners og barns som tilhører Adams familie».16 Han opplevde «fristelser og legemlig smerte, sult, tørst og utmattelse, endog mer enn et menneske kan tåle, uten at det forvolder døden. For se, det kommer blod fra hver pore, så store [var]hans kvaler».17
Ved denne lidelse forløste Jesus alle menns, kvinners og barns sjeler «så hans indre kan fylles med barmhjertighet i kjødet, så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter».18 Ved dette steg Kristus «ned under alt» – innbefattet allslags sykdom, skrøpelighet og mørk fortvilelse som ethvert menneske har opplevd – for at han kunne fatte «alt, så han kunne være i alt og gjennom alt, sannhetens lys».19
Forsoningens absolutte ensomhet og uutholdelige smerte som begynte i Getsemane, nådde toppen da Kristus, etter ubeskrivelig mishandling fra romerske soldater og andre, ropte fra korset: «Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»20 I denne kvalens dyp rystet også selve naturen. «Da ble det mørke over hele landet… Solen ble formørket».21 «Og se, forhenget i templet revnet i to, ovenfra og ned. Og jorden skalv, og klippene revnet»22 og fikk mange til å utbryte: «Naturens Gud lider».23 Endelig hadde det som syntes umulig å utholde, blitt utholdt, og Jesus sa: «Det er fullbrakt!»24 «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!»25 En dag, et eller annet sted, vil enhver menneskelig tunge bli kalt på til å bekjenne slik en romersk høvedsmann som var vitne til alt dette, bekjente: «I sannhet, dette var Guds Sønn!»26
For den ettertenksomme kvinne og mann er det «et under som overgår enhver forstand»27 at en enkelt persons frivillige og barmhjertige offer kunne tilfredsstille rettferdighetens uendelige og evige krav, sone for ethvert menneskes overtredelser og ugjerninger, og ved dette føre hele menneskeheten inn i hans barmhjertige omfavnelse. Men slik er det.
For å sitere president John Taylor (1808-87): «På en måte som for oss er ubegripelig og uforklarlig, bar han vekten av hele verdens synder, ikke bare Adams, men hans etterkommeres. Og ved å gjøre det åpnet han himmelens rike, ikke bare for alle troende og alle som adlød Guds lov, men for mer enn halvparten av den menneskelige familie som dør før de når manns modenhet, så vel som for [dem] som … [dør] uten loven.»28
Måtte vi føle det samme som eldste Whitney følte for denne store gave og dens giver: «Jeg ble så grepet av [gaven] at jeg gråt … av ren og skjær medfølelse. Jeg led sammen med ham. Jeg elsket ham av hele mitt hjerte og lengtet mer enn noe annet etter å være sammen med ham.» Fordi Kristus allerede har tilbudt oss forsoningen, har han gjort sin del for å gjøre denne lengsel til en realitet. Resten avhenger helt og holdent av oss selv.