Forsoningen i virksomhet
Jeg visste at Herren hadde en plan for min sønn, men da han valgte en vei jeg ikke ønsket han skulle velge, var jeg ikke sikker på hvordan han skulle komme tilbake.
Jeg ble medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i 1992 i Nederland. Men min mann ble ikke medlem og ville ikke la våre barn, Alex og Petra, bli døpt (navnene er forandret). Likevel gikk vi tre i kirken og hadde regelmessig familiens hjemmeaften.
Alt gikk bra i mange år inntil Alex, som da var 13, kunngjorde at han ikke lenger var villig til å gå i kirken eller delta på familiens hjemmeaften. Etter hvert som han ble eldre, ble situasjonen stadig verre. Det var vanskelig for meg å ha et nært forhold til Alex, for han ikke bare begynte å drikke og røke, men han løy også angående sin oppførsel. Det gjorde meg fryktelig bedrøvet, og jeg felte mange tårer og holdt mange bønner og tryglet min himmelske Fader om å hjelpe min sønn.
Så en kveld mens jeg satt rolig i templet, så jeg for meg et bilde. Det var av en ung mann som delte ut nadverden. Det syntes som om Herren minnet meg om at kraften i hans forsoning var reell.
Men etter hvert som tiden gikk, ble livet faktisk enda tøffere. Etter at Alex’ far og jeg ble skilt, ble Alex virkelig deprimert. Jeg visste at han trengte hjelp, men han ønsket ikke min hjelp og ville ikke lytte hvis jeg prøvde å snakke til ham.
En kveld spurte grenspresidenten om han kunne komme og snakke med Alex. Alex var irritert, men gikk med på å ha en samtale. Etter møtet var Alex sint på grenspresidenten fordi han hadde oppmuntret ham til å reise på misjon. Han sa: «Hvis grenspresidenten virkelig var en Guds mann, ville han ha visst bedre. Han ville visst at jeg ikke er verdig til å reise – så hvorfor plage meg?» Den kvelden visste jeg at Herren hadde en plan.
Planen begynte å ta form på en uventet måte da jeg fikk en telefon fra den lokale politistasjonen. Alex var blitt arrestert. Min nye mann og jeg tok på oss yttertøy, og midt på natten hentet vi Alex på politistasjonen. Vi laget ingen scene. Alex’ stefar og jeg sa faktisk svært lite.
Da vi kom hjem, fortalte Alex oss hva som hadde hendt da han og vennen hans hadde stjålet en scooter. Han var så lei seg for det han hadde gjort. Jeg så for første gang en nedbrutt, ung mann.
Arrestasjonen var en vendepunkt for Alex, for han begynte å forstå konsekvensene av sine handlinger og i hvilken retning det bar. Fra den dagen av begynte vi å motta så mange velsignelser.
Neste dag fortalte Alex oss at han hadde bedt politimannen ringe oss fordi han visste at vi var glad i ham. Han innså også hvor mye han hadde såret oss, og han var takknemlig for at vi hadde forholdt oss rolige.
Alex hadde flere venner som var medlemmer og som anstrengte seg for å hjelpe ham. Én inviterte ham til aktiviteter i Kirken. En annen ga ham en Mormons bok og utfordret ham til å lese den. Og til tross for at han hadde dysleksi, oppdaget jeg av og til at Alex leste i den.
Den neste velsignelsen – hvis jeg egentlig kunne telle dem – var da Alex spurte om vi ville kjøpe en dress til ham, for han ønsket å gå i kirken. Jeg trodde han mente bare til jul. Men til min store overraskelse fortsatte han å gå også etter høytiden.
Den neste velsignelsen syntes nesten for stor for meg å fatte. Alex kunngjorde at han skulle bli døpt. Han trengte ingen hjelp fra meg og arrangerte alt selv med hjelp fra sine venner og misjonærene som underviste ham. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne da dagen kom, og jeg kunne se min sønn i hvitt inngå hellige pakter.
Da han senere fortalte om sin omvendelse, forsto jeg at Alex’ smerte og sorg hadde vært vanskelig, men dette hjalp ham også å bli ydmyk nok til å bøye kne og be om hjelp. Alex forklarte: «En kveld da mine byrder ble for tunge å bære, mintes jeg ordene til en god venn som hadde minnet meg på at jeg alltid kunne be om hjelp. Den kvelden bestemte jeg meg for å prøve dette. Ingen annen dør var åpen for meg, og fordi mor hadde lært meg å be, knelte jeg ned og lukket øynene. Da jeg begynte å trygle om hjelp, fikk jeg en aldeles herlig følelse. Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen. Jeg følte Kristi rene kjærlighet. Jeg følte at mine problemer ble tatt fra meg. Mine vonde følelser har ikke kommet tilbake siden, og jeg har blitt velsignet med et vitnesbyrd om Jesus Kristus. Mitt hjerte ble forandret, og jeg ønsket å følge Jesus Kristus.»
Etter at Alex var blitt døpt, bekreftet og ordinert til prestedømmet, ble han bedt om å dele ut nadverden – de hellige symboler på Frelserens offer. Da ble det jeg hadde sett i templet for så mange år siden, en levende realitet like for mine øyne. I stillhet takket jeg min himmelske Fader for det jeg nå opplevde. Det var et hellig øyeblikk for meg.
Historien kunne ende her, men heldigvis gjør den ikke det. Siden har jeg sett at forsoningen har fortsatt å virke i min sønns liv. Husker du vår inspirerte grenspresident? Min sønns vitnebyrd har fortsatt å vokse, og grenspresidentens oppfordring ble en realitet. Alex avsluttet nylig en heltidsmisjon. Han tilbragte to år med å gjøre en innsats for å hjelpe andre – slik Herren hadde hjulpet ham.
Jeg er takknemlig for å være Alex’ mor, men jeg er enda mer takknemlig for Jesu Kristi forsoning som virker for oss alle.