STOR KJÆRLIGHET
Etter en liten ulykke er jeg nødt til å bruke stokk, og jeg går langsomt. Trapper er veldig vanskelige for meg. I kirken var jeg alltid redd for å falle ned trappen – helt til den søndagen da jeg hørte en dempet stemme og følte en liten hånd som holdt min: «Kom. Jeg skal gå sammen med deg.»
Jeg tittet ned og så ni år gamle Gabriels tillitsfulle smil.
«Så fint!» sa jeg. «Fra nå av er du min hjelper. La oss gå!»
Ingen hadde sendt Gabriel. Han bare så at en bestemor trengte hjelp, og meldte seg.
Nå går Gabriel og jeg hver søndag ned trappen uten at jeg er redd.
Jeg fortalte senere til Gabriels foreldre: «Det er ikke fysisk styrke som gjør at jeg ikke er redd. Det er den store kjærligheten han gir meg hver søndag. Gabriel er en kjempe hva godhet angår!»