Min uventede påskefest
Påsken var alltid en spesiell høytid da jeg var barn. Etter at vi hadde vært i kirken, fortalte mine foreldre familien om forsoningen og oppstandelsen. Om kvelden hadde vi et kjempegodt festmåltid. Vi hadde ofte venner hos oss til middag, noe som var både hyggelig og godt. På grunn av disse tradisjonene ble påsken den høytiden jeg likte best – en hellig familietid da vi feiret Frelserens oppstandelse.
Et år da jeg studerte i London, var jeg alene i påsken. Menigheten min hadde ikke møte før sent på ettermiddagen, så formiddagen ble lang for meg. Jeg tenkte på min familie som var milevis unna og feiret dagen uten meg, og jeg følte meg så liten og trist.
Først tenkte jeg å gi etter for selvmedlidenheten, men begynte så å undres hva jeg kunne gjøre for at dagen skulle bli meningsfylt. Tankene gikk til menneskene jeg hver dag gikk forbi ved undergrunnsbanen. Som i mange store byer var dette ofte tilholdsstedet for hjemløse menn og kvinner som tigget om penger. Jeg hadde ofte følt medlidenhet med dem, og jeg innså at jeg ikke var den eneste i London som tilbragte påsken alene. Å hjelpe fremmede syntes plutselig som en god måte å vise min takknemlighet på for de fantastiske påskene jeg hadde hatt som barn.
Jeg laget noen pakker med smørbrød, frukt, kjeks og drikke. Så gikk jeg mot undergrunnsbanen og oppsøkte de menneskene jeg noen ganger hadde unngått. De fleste var virkelig takknemlige for maten. Til alle sa jeg: «God påske!»
Da jeg hadde én pakke igjen, kom jeg over en mann som så spesielt elendig ut. Klærne hans var skitne, ansiktet bar preg av lidelse, og øynene rommet stor sorg. Da jeg tilbød ham maten, så han overrasket opp på meg.
«Hva er dette?» spurte han.
«Det er lunsj,» svarte jeg.
«Takk skal du ha, mange takk,» sa han. Uttrykket hans forandret seg plutselig, og han så glad og takknemlig ut. Han grep ivrig posen og holdt den som om den var en dyrebar skatt.
«Vær så god,» sa jeg, rørt av ansiktsuttrykket hans. «God påske!»
«God påske!» svarte han.
Da jeg spaserte hjem, kom jeg til å tenke på kong Benjamins ord: «For se, er vi ikke alle tiggere?» (Mosiah 4:19). Jeg innså at uten Frelseren ville vi alle bli kastet ut, undertrykt og forlatt. Men Frelseren strekker seg ut etter oss og tilbyr oss noe vi ønsker så sterkt – håpet om at vi kan bli rene, at vi skal leve igjen og at vi en dag skal vende tilbake til ham.
I møte med synd og død står også jeg for Frelseren som en tigger. Han strekker seg ut etter meg og tilbyr barmhjertighet. En dag når jeg står for ham, vil mitt ansikt vise dypfølt takknemlighet, noe jeg hadde sett et lite glimt av i denne ydmyke mannens ansikt.
Da jeg spaserte hjem, begynte jeg å gråte. Min ensomhet var forsvunnet og erstattet med glede og en større forståelse av kong Benjamins ord og Frelserens barmhjertighet. I stillhet takket jeg Herren for denne mannens uventede gave til meg. Jeg hadde gitt ham en enkel matpakke. Han hadde gjengjeldt den med en ekte påskefest.