Frukter av Mormons bok
Når jeg leser i Mormons bok, skjer noe uunngåelig. Mine byrder føles lettere. Tro og håp erstatter mine små og store bekymringer og tvil. Livet synes lysere.
Som ung misjonær i Tyskland, og etter bare en måned eller to på misjonsmarken, hadde jeg to lignende erfaringer som på en gjennomgripende måte påvirket mitt vitnesbyrd om Mormons bok.
En morgen banket min ledsager og jeg på døren til en prest i en fremtredende kirke. Han ba oss komme inn og sette oss ved bordet sammen med ham, og begynte umiddelbart å angripe Mormons bok, høyst opphisset og gestikulerende. Jeg forsto det meste av det han sa, og den stridige ånd han sa det i, var umiskjennelig, men mine manglende tyskkunnskaper gjorde det vanskelig å svare. Min seniorledsager, en sterk og fremragende misjonær, bar ganske enkelt et kraftfullt vitnesbyrd om boken, og vi takket for oss og gikk. Hjertet mitt hamret. Jeg tror jeg skalv en smule. Jeg følte uro.
Et par uker etter møtte vi en mann mens vi kontaktet folk på gaten, og han takket ja til en avtale. Vi avtalte tidspunkt, og han ga oss adressen sin i Bückeburg, en malerisk liten by noen kilometer fra byen vi virket i, Minden, men likevel innenfor vårt område.
Det var vinter, og den søndag morgenen vi hadde avtalt, satte vi oss på syklene og kjørte den lange veien i sterk, kald motvind. Kalde og andpustne ringte vi på dørklokken i mannens bolighus, og han åpnet. Vi gikk opp trappene til hans leilighet, og han lukket oss inn. Vi følte umiddelbart en stridens ånd i rommet – den samme som vi hadde følt noen uker tidligere hjemme hos presten.
Vår vert ba oss ikke om å sitte ned. Derimot forlot han rommet et øyeblikk. Han kom tilbake med flere utgaver av Bibelen, la dem fra seg på bordet og sa høyt og utfordrende: «Dere vil altså snakke [religion], hva?» Så pekte han ut av vinduet og brølte: «Bra, men kast først den Mormons boken deres ut i Weser [elven]!»
Det hadde gått et par uker siden erfaringen med presten, og jeg klarte nå å formulere noen setninger på tysk. Jeg gjorde et forsøk. Igjen bar min seniorledsager ganske enkelt et sterkt, stillferdig vitnesbyrd om Mormons bok og takket høflig mannen for tiden han hadde gitt oss. Så sa vi farvel og syklet tilbake til Minden, denne gang i medvind.
Jeg hadde et vitnesbyrd om at Mormons bok er sann, eller jeg trodde det da. Men det gikk smertelig opp for meg etter disse to erfaringene, så nær hverandre i tid, at mitt vitnesbyrd hverken var rotfestet eller sterkt. Jeg var usikker på meg selv og min evne til å bære et sannferdig vitnesbyrd om Mormons bok på en kraftfull og overbevisende måte.
Jeg avgjorde at hvis jeg skulle lykkes som misjonær, var det best jeg sørget for å gjøre mitt vitnesbyrd om Mormons bok sikkert og sterkt. Jeg satte i gang. Jeg leste og ba og tenkte og mediterte. Til sist belønnet Herren mine anstrengelser. Jeg fikk et vitnesbyrd som aldri har forlatt meg, det har heller vokst seg sterkere i årenes løp.
Jeg har ofte tenkt tilbake på disse to erfaringene. Jeg er takknemlig for en klok og urokkelig ledsager, og på én måte er jeg takknemlig for en uvitende prest og en nokså fanatisk mann, som billedlig talt grep meg i skuldrene og filleristet meg. Ennå i dag, godt over førti år senere, husker jeg navnene deres og detaljene rundt vårt møte. Når jeg tenker på dem, kommer de fine ordene fra 3. Nephi til meg:
«Og slik som jeg har befalt dere, slik skal dere døpe, og det skal ikke være noen ordstrid blant dere som det hittil har vært. Heller ikke skal det være noen ordstrid blant dere om min lære som det hittil har vært.
For sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som har stridighetens ånd, er ikke av meg, men av djevelen som er stridighetens far, og han oppegger menneskenes hjerter til å stride i vrede mot hverandre.
Se, det er ikke min lære å oppegge menneskenes hjerter til vrede mot hverandre, men det er min lære at slike ting skal avskaffes» (3. Nephi 11:28-30).
Jeg tenker også på Paulus’ gode ord til galaterne: «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet [og] avholdenhet» (Galaterbrevet 5:22).
Dette er de fruktene jeg opplever når jeg leser i Mormons bok. Når jeg leser dens sider, tenker over Kristi store læresetninger som står der, og forsøker å anvende dem i mitt liv – faller alt dette på plass i sinn og sjel som en «mektig forandring» (Mosiah 5:2; Alma 5:14) i mitt hjerte, en forandring som fører til en beslutning om å gjøre det bedre, være litt snillere, mindre kritisk, mer generøs og dele med andre de store velsignelser Herren har gitt meg.
Dette er fruktene av Guds ånd. Dette er fruktene av Mormons bok.