Mine barns bønn
Da jeg tok telefonen i møtehuset vårt i Viseu, Portugal, lurte jeg på hvem som ringte. Jeg ble overrasket over å høre den skjelvende stemmen til min åtte år gamle sønn.
«Mamma, Viviana ble truffet av en bil,» sa han. «Hun lever, men hun blør i hodet! Hun skal på sykehuset.»
Jeg holdt på å besvime. Hva skulle jeg gjøre? Heldigvis hadde jeg familie i nærheten – to av mine søstre var sammen med meg. En av dem fulgte meg til sykehuset, mens den andre dro hjem for å ta hånd om og trøste mine tre ulykkelige barn.
I min sjelekval ønsket jeg å be, men jeg kunne bare gråte. Men på vei til sykehuset ble jeg plutselig fylt av fred og forsikring. Jeg følte at jeg ikke behøvde å engste meg, alt ville gå bra.
Min søster la merke til forandringen og spurte: «Går det bra med deg?» Jeg nikket. Skeptisk spurte hun på nytt: «Gjør det det? Er du OK?»
«Ja,» svarte jeg og satt taus resten av turen.
Da vi kom til sykehuset, var min datter ved bevissthet og hadde bare lettere skader. Etter å ha trøstet henne, kunne jeg ikke la være å tenke på freden jeg hadde følt.
Viviana kom hjem etter et døgn på sykehuset. Da vi snakket om ulykken, sa min søster som hadde vært hos barna: «I går, etter at ambulansen hadde kjørt, gikk Vanessa og Vasco inn i huset og holdt bønn sammen.»
Det rørte meg å vite at midt oppe i frykten de følte, husket mine barn det de hadde lært hjemme og i Primær. De var bare seks og syv år gamle, men de hadde følt bønnens kraft. De visste at vår himmelske Fader var i stand til å hjelpe lillesøster.
Jeg tenkte på deres tro hele ettermiddagen. Så kom et spørsmål til mitt sinn: Når begynte jeg å føle fred? Etter å ha regnet ut hvor lang tid det tok meg å komme til sykehuset, forsto jeg at jeg hadde fått den fredelige følelsen akkurat da Vanessa og Vasco hadde bedt.
Jeg vet at vår himmelske Fader hørte de kjærlige stemmene og ikke bare velsignet min datter med å bli frisk, men også meg med fred. Jeg kommer aldri til å glemme hva jeg lærte av mine barn den dagen: Vi har en kjærlig himmelsk Fader som hører våre bønner og «velsigner deg og lar deg føle at han omsorg har» («Vær du ydmyk», Salmer, nr. 53).