Budskap fra Det første presidentskap
Sikkerhet i råd
Frelseren har alltid beskyttet dem som vil ta imot hans beskyttelse. Mer enn én gang har han sagt: «Hvor ofte ville jeg ikke ha samlet dere som en høne samler sine kyllinger under sine vinger, og dere ville ikke» (3. Nephi 10:5; se for eksempel også Matteus 23:37, L&p 29:2).
Herren uttrykte den samme klage i vår egen evangelieutdeling etter å ha beskrevet de mange måter hvorpå han kaller oss i sikkerhet: «Hvor ofte har jeg ikke kalt på dere ved mine tjeneres munn og ved englers betjening, og ved min egen røst og ved tordens røst og ved lyns røst og ved storms røst og ved jordskjelvs røst og ved store haglstormer og ved hungersnøds røst og all slags pest og ved en basuns sterke lyd og ved doms røst, og hele dagen lang ved barmhjertighetens røst, og herlighetens og ærens røst og det evige livs rikdommer og ville ha frelst dere med en evigvarende frelse, men dere ville ikke!» (L&p 43:25).
Det synes ikke å være noen ende på Frelserens ønske om å lede oss i sikkerhet, og han er konsekvent i måten han viser oss veien på. Han kaller på mer enn én måte så det skal nå frem til dem som er villige til å ta imot. Måtene innbefatter alltid å sende budskapet ved sine profeters munn, når som helst folket har vært kvalifisert til å ha Guds profeter iblant seg. Disse bemyndigede tjenere er alltid pålagt å advare folket, å fortelle hvordan de skal finne sikkerhet.
En profets advarsel
Da situasjonen var svært spent i det nordlige Missouri høsten 1838, ba profeten Joseph Smith alle siste-dagers-hellige om å samle seg i Far West for å være beskyttet. Mange befant seg på avsidesliggende gårder eller i spredte bosetninger. Han rådet spesielt Jacob Haun, grunnleggeren av en liten bosetning kalt Haun’s Mill til å dra. Følgende står i en opptegnelse fra den tiden: «Bror Joseph hadde sendt beskjed gjennom Haun, som eide møllen, om å be brødrene som bodde der forlate stedet og komme til Far West, men herr Haun formidlet ikke beskjeden.»1 Senere skrev profeten Joseph i sin historie: «Inntil denne dag har Gud gitt meg visdom til å redde folk som tok imot råd. Ingen har noen gang blitt drept som har fulgt mine råd.»2 Deretter nedtegnet profeten den sørgelige sannhet at uskyldige liv kunne ha vært spart ved Haun’s Mill hvis de hadde fått og fulgt hans råd.
I vår egen tid har vi blitt varslet ved råd med hensyn til hvor vi kan være trygge for synd og sorg. En av nøklene når det gjelder å gjenkjenne disse advarslene, er at de alltid blir gjentatt. Dere har for eksempel mer enn én gang under generalkonferanser hørt vår profet si at han vil sitere en foregående profet, og derfor ville være et annet vitne og noen ganger til og med et tredje. Enhver av oss som er gammel nok til å lytte, hørte president Spencer W. Kimball (1895-1985) gi råd om hvor viktig det er med en mor i hjemmet, og har så hørt president Ezra Taft Benson (1899-1994) sitere ham, og vi har hørt president Gordon B. Hinckley (1910-2008) sitere dem begge.3
Apostelen Paulus skrev: «På to eller tre vitners ord skal enhver sak stå fast» (2. Kor. 13:1). En måte hvorpå vi kan vite at advarselen er fra Herren, er at loven om vitner, bemyndigede vitner, er blitt påberopt. Når profeters ord synes å bli gjentatt, skulle det vekke vår oppmerksomhet og fylle vårt hjerte med takknemlighet over å få leve i en så velsignet tid.
Det å se etter veien til sikkerhet i profeters råd synes fornuftig for dem som har en sterk tro. Når en profet taler, kan de som har svak tro, tenke at de hører bare en klok mann gi gode råd. Hvis så hans råd virker komfortable og fornuftige og er i tråd med det de ønsker å gjøre, tar de det til seg. Gjør de ikke det, anser de dem enten som feilaktige, eller de mener deres situasjon unntar dem fra rådet. De som ikke har tro, synes kanskje bare at de hører menn som søker å øve innflytelse ut fra et selvisk motiv. De vil kanskje spotte og gjøre narr, i likhet med Korihor, med disse ord fra Mormons bok: «Og på denne måten villeder dere dette folk så de følger sine fedres tåpelige tradisjoner og gjør som dere ønsker. Og dere holder dem nede som om de var i trelldom, så dere kan fråtse i fruktene av deres henders arbeide, så de ikke våger å se opp med frimodighet og ikke våger å benytte seg av sine rettigheter og privilegier» (Alma 30:27).
Korihor hevdet, slik menn og kvinner feilaktig har hevdet fra tidens begynnelse, at det å ta imot råd fra Guds tjenere er å gi avkall på sin gudgitte rett til uavhengighet. Men argumentet er feil, for det gir et feilaktig bilde av virkeligheten. Når vi forkaster de råd som kommer fra Gud, velger vi ikke å være uavhengige av ytre påvirkning. Vi velger en annen påvirkning. Vi forkaster beskyttelsen til en fullkomment kjærlig, allmektig, allvitende Fader i himmelen, hvis eneste hensikt er, og som hans elskede Sønns hensikt er, å gi oss evig liv, å gi oss alt han har og bringe oss hjem igjen i familier til Hans kjærlighets armer. Når vi forkaster hans råd, velger vi innflytelse fra en annen makt, hvis hensikt er å gjøre oss ulykkelige og hvis motiv er hat. Vi har moralsk handlefrihet, som er en gave fra Gud. Fremfor rett til å velge å være fri for påvirkning, er det den uavhendelige rett til å underkaste oss en hvilken som helst av disse krefter vi velger.
Stå på sikker grunn
En annen villfarelse er å tro at valget å godta eller ikke godta profetens råd ikke er noe mer enn å avgjøre om vi vil ta imot gode råd og dra nytte av dem, eller bli stående der vi er. Men valget å ikke ta imot profeters råd forandrer selve grunnen vi står på. Den blir farligere. Tar vi ikke imot profetens råd, svekker det vår evne til å ta imot inspirerte råd i fremtiden. Det beste tidspunktet å bestemme seg for å hjelpe Noah å bygge arken, ville vært første gang han spurte. Hver gang han spurte etter det, ville hvert avslag svekke følsomheten for Ånden. Hver gang ville hans spørsmål derfor virke mer tåpelig, helt til regnet kom. Og da var det for sent.
Hver gang jeg har valgt å vente med å følge inspirerte råd eller ment at jeg var et unntak, har jeg blitt klar over at jeg har utsatt meg for fare. Hver gang jeg har lyttet til profeters råd, følt dem bekreftet i bønn og deretter fulgt dem, har jeg sett at jeg har beveget meg mot sikkerhet. Underveis har jeg sett at veien har blitt ryddet for meg og de ujevne steder utjevnet. Gud ledet meg i sikkerhet på en vei som var ryddet med kjærlig omsorg, av og til ryddet lang tid i forveien.
Beretningen i begynnelsen av Mormons bok handler om en Guds profet, Lehi. Han var også leder av en familie. Han ble varslet av Gud om å bringe sine kjære i sikkerhet. Lehis erfaring er et bilde på hva som skjer når Gud gir råd gjennom sine tjenere. I Lehis familie var det bare de som hadde tro og som selv mottok bekreftende åpenbaring, som så både faren og veien til sikkerhet. For dem som manglet tro, syntes flyttingen ut i villmarken ikke bare tåpelig, men også farlig. I likhet med alle profeter forsøkte Lehi like til sin død å vise familien hvor sikkerhet var å finne.
Han visste at Frelseren holder dem ansvarlige som han delegerer prestedømsnøkler til. Med disse nøkler kommer myndighet til å gi råd som vil vise oss veien til sikkerhet. De som har nøklene, er ansvarlige for å advare selv når deres råd kanskje ikke vil bli fulgt.
Nøkler delegeres nedover i en linje som går fra profeten gjennom dem som er ansvarlige for stadig mindre grupper, nærmere og nærmere familier og enkeltpersoner. Dette er én måte hvorpå Herren gjør en stav til et sikkert sted. Jeg har for eksempel sittet sammen med min hustru på et møte for foreldre, sammenkalt av biskopen så han kunne varsle oss om åndelige farer som våre barn sto overfor. Jeg hørte noe mer enn min kloke venns stemme. Jeg hørte en Jesu Kristi tjener, med nøkler, som oppfylte sitt ansvar for å advare og overdra til oss, foreldrene, ansvaret for å handle. Når vi hedrer nøklene i denne prestedømskanalen ved å lytte og gi akt, fester vi oss til en livline som ikke vil svikte oss i noen storm.
Vår himmelske Fader elsker oss. Han sendte sin enbårne Sønn som vår Frelser. Han visste at vi i jordelivet ville være i alvorlig fare, og den verste fare ville være fristelsene fra en fryktelig motstander. Det er en av grunnene til at Frelseren har sørget for prestedømsnøkler, så de som har ører å høre med og tro til å adlyde, kan gå til sikre steder.
Ha et lyttende øre
Man må være ydmyk for å ha et lyttende øre. Dere husker Herrens advarsel til Thomas B. Marsh. Han var da president for De tolv apostlers quorum. Herren visste at president Marsh og hans Brødre i De tolv ville bli prøvet. Han ga råd om å ta imot råd. Herren sa: «Vær du ydmyk, og Herren din Gud skal lede deg ved hånden og gi deg svar på dine bønner» (L&p 112:10).
Herren tilføyde en advarsel som gjelder for enhver som følger en levende profet: «Opphøy ikke dere selv, sett dere ikke opp mot min tjener Joseph, for sannelig sier jeg dere, jeg er med ham og min hånd skal være over ham, og de nøkler som jeg har gitt til ham og også til dere, skal ikke bli tatt fra ham før jeg kommer» (L&p 112:15).
Gud gir oss råd ikke bare for vår egen sikkerhet, men også for sikkerheten til sine andre barn, som vi skulle elske. Få ting gir så god trøst som å vite at vi har vært et redskap i Guds hender til å lede noen i sikkerhet. Den velsignelsen krever i alminnelighet tro til å følge råd når det er vanskelig å gjøre det.
Et eksempel fra Kirkens historie er Reddick Newton Allred. Han var med i en unnsetningsgruppe som var sendt ut av president Brigham Young (1801-1877) for å få frem Willies og Martins håndkjerrekompanier. Ved elven Sweetwater i nærheten av South Pass ba kaptein George Grant Reddick Allred om å bli igjen der med noen få menn og vogner og være klar til å hjelpe når redningspatruljen kom tilbake med håndkjerrepionerene.
Redningspatruljen fant Willies håndkjerrekompani sittende fast i sneen, frysende, sultende og døende. Noen i redningspatruljen fortsatte å lete etter Martins håndkjerrekompani, mens de andre hjalp Willies gruppe å foreta den hjerteskjærende oppstigningen opp og over Rocky Ridge. Så snart de hadde slått leir, kom Reddick Allred og hans menn for å yte nødvendig hjelp og levere forsyninger.
Allred ventet deretter på at kaptein Grant skulle komme tilbake med Martins kompani. Uke etter uke gikk uten at det var tegn til dem. Da snestormen raste og været ble livstruende, mente to av mennene at det var tåpelig å bli der. De regnet med at Martins kompani enten hadde overvintret et eller annet sted, eller at de var omkommet. De besluttet å vende tilbake til Saltsjødalen og prøvde å overtale alle de andre til å gjøre det samme. Allred lot seg ikke rokke. President Young hadde sendt dem ut, og kaptein Grant, Reddick Allreds prestedømsleder, hadde bedt ham vente der.
De som dro tilbake, tok med seg flere vogner, proviant og annet, og tok fatt på turen tilbake til Saltsjødalen. Og det som var enda mer tragisk, var at de sendte hjem igjen 77 vogner som kom fra dalen for å hjelpe. Noen av disse vognene dro tilbake hele veien til Big Mountain før budbringere fra president Young møtte dem og fikk dem til å snu.
Til slutt, mer enn tre uker etter at Reddick Allred hadde hjulpet Willies håndkjerrekompani, kom kaptein Grant tilbake med Martins håndkjerrekompani. Disse pionerene var enda mer utarmet og hadde lidd mange dødstap. Kaptein Grants redningspatrulje var liten og hadde lite proviant – og fortsatt 320 kilometer igjen til Saltsjødalen. Igjen ser vi at fordi Reddick Allred hadde vært tro mot oppdraget han hadde fått, selv under de mest graverende omstendigheter, var han i stand til å yte livreddende hjelp og forsyninger.4
Gi av deg selv til andre
Du vil høre og lese inspirerte råd fra Guds profeter om å ta oss av nye medlemmer av Kirken. De som har en tro som Reddick Allred, vil fortsette å tilby vennskap selv når det ikke synes nødvendig eller å ha noen effekt. De vil fortsette. Når enkelte nye medlemmer kommer til et punkt hvor de føler seg åndelig utmattet, vil medlemmer med tro være der med vennlige ord og vennskap. Da vil de føle den samme godkjennelse fra Gud som bror Allred følte da han så disse håndkjerrepionerene kjempe seg frem mot ham, og visste at han kunne gi dem sikkerhet fordi han hadde fulgt råd da det var vanskelig å gjøre det.
Selv om opptegnelsen ikke bekrefter det, er jeg sikker på at bror Allred ba mens han ventet. Jeg er sikker på at hans bønner ble besvart. Han visste da at rådet om å stå fast var fra Gud. Vi må be om å få vite det. Jeg lover dere svar på slike troens bønner.
Noen ganger vil vi få råd som vi ikke kan forstå eller som synes å ikke angå oss, selv etter omstendelig bønn og ettertanke. Forkast ikke rådet, men hold fast på det. Hvis en du stolte på ga deg noe som ikke virket som noe mer enn sand, med et løfte om at den inneholdt gull, kunne det være klokt å holde den i hånden en stund og riste den forsiktig. Hver gang jeg har gjort det med råd fra en profet, har gullpartiklene etter en stund begynt å komme til syne, og jeg har vært takknemlig.
Vi er velsignet som lever i en tid da prestedømmets nøkler finnes på jorden. Vi er velsignet som vet hvor vi skal lete og hvordan vi skal lytte etter den røst som vil oppfylle Herrens løfte om at han vil samle oss i sikkerhet. Jeg ber om at vi må være ydmyke, at vi vil lytte, at vi må be og at vi må vente på Herrens utfrielse, som med sikkerhet vil komme hvis vi er trofaste.