Hvor kunne jeg finne en ny Mormons bok?
Min ledsager og jeg var nettopp ferdige etter en lang resultatløs dag med å banke på dører i Buenos Aires, Argentina. Mens vi satt og ventet på bussen, begynte jeg å synke ned i selvmedlidenhet. Jeg hadde arbeidet i området i tre måneder – uten resultat. Jeg følte at jeg hadde sviktet Herren.
Jeg oppdaget i det samme en mann et stykke unna som kom raskt mot oss på sykkel. Han ropte og vinket. I håp om å unngå den tilsynelatende sinte mannen, gikk vi fort mot bussen vår som kom i det samme. Det begynte å mørkne, og vi befant oss i et farlig strøk av vårt område. Vi håpet å komme bort til bussen før den fryktinngytende mannen nådde frem.
«Jeg må spørre dere om noe,» ropte han. Bussen kom akkurat før ham, og vi skyndte oss på. Da hørte jeg mannens spørsmål: «Hva skjedde med gullplatene etter at Joseph Smith hadde oversatt dem?» Jeg fikk hakeslipp. Jeg ville hoppe av bussen idet den kjørte videre. Isteden ropte jeg: «Hvor bor du?» og skyndte meg å skrive ned adressen hans.
Vi gikk til mannens hus neste dag. Han het Favio. Han fortalte oss at han hadde fått låne en Mormons bok av en venn en måned tidligere.
«Jeg har alltid vært interessert i Jesus Kristus, men har aldri hørt om noe annet testamente om hans liv,» sa Favio. «Jeg hadde bare kjennskap til Bibelen og Kristi virke i Østen. Ingen har noensinne fortalt meg at Kristus kom til Amerika! Jeg var henrykt over å få vite mer.»
Noen uker senere måtte Favio levere boken tilbake. «Jeg visste ikke hvor jeg skulle få tak i et annet eksemplar,» sa han. «Jeg hadde ikke noe større ønske enn å få vite om boken var sann. Jeg gikk ned på kne og ba om min himmelske Faders hjelp. Jeg sa: , hvis Mormons bok er sann, så la meg få et nytt eksemplar i hende så jeg kan fortsette å studere den.”»
En dag befant Favio seg på en jernbanestasjon. Gjennom øyekroken fikk han se noe som lignet på en blå bok på perrongen. Da han gikk bort til den, kjente han igjen gullbokstavene. Det var vår himmelske Faders svar.
Flere uker etter at han hadde funnet Mormons bok, fikk Favio se oss på bussholdeplassen. Innen da hadde han fått vite at boken var sann. I ukene som kom, underviste vi Favio i evangeliets grunnleggende prinsipper og oppmuntret ham til å fortsette å lese. Hver gang vi spurte om han ville forplikte seg til å etterleve et nytt prinsipp, svarte han: «Jeg er redd for ikke å gjøre det.» Etter kort tid gikk han ned i dåpens vann.
Hver gang jeg nå har en vanskelig dag, tenker jeg på Favio istedenfor å synke ned i selvmedlidenhet. Jeg husker spørsmålet han stilte to motløse misjonærer og hans trofasthet mot Herren etter å ha mottatt svaret.