Ta vare på hjorden: Hvordan lære de unge lederskapsferdigheter

Fra et intervju med president Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap, og eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum

For noen unge virker de voksnes verden langt unna. Men om ikke lenge vil den oppvoksende generasjon være ledere i sitt hjem og i Kirken. Hva kan vi lære dem nå?

Å forberede den oppvoksende generasjon til å bygge opp sterke familier, til å lede Kirken og til å vende tilbake til sin himmelske Fader er et viktig ansvar – og det involverer ledere, lærere og fremfor alt foreldre. «Ansvaret for å bygge opp lederskap i Kirken hviler på far og mor,» forklarer eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum. «Etter hvert som de unge vokser til og modnes gjennom tenårene og går over i de voksnes rekker, inntar Kirken en viktig rolle i prosessen med å gi dem anledning til å lede, men dette begynner i hjemmet.»

Her gir eldste Ballard og president Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap, 10 prinsipper knyttet til å undervise ungdom i lederskap, hentet fra egne observasjoner og erfaringer.

1. Begynn i hjemmet

Lederskapsundervisning i hjemmet kan gjøres i forbindelse med de enkleste situasjoner, som når mor eller far tilbereder et måltid eller reparerer et eller annet i huset, sier eldste Ballard.

«Etter min mening finnes det ingen erstatning for fedre og mødre som tar for seg et barn – endog mens barnet er lite – og viser det hva de gjør og hvordan de gjør det. Barnet vokser opp og vet mye om livet og hvordan de skal gjøre ting, bare ved nærheten til sin far eller mor. Det bidrar også til at barnet føler at det er en del av familierådsprosessen.

Det finnes situasjoner hvor unge ikke har både en far og en mor i hjemmet. Vi forstår så godt det. Men det er noen som oppdrar dem, og denne personen er den første som skal lære dem hvordan ting skal gjøres og hvordan de skal lede.»

Undervisning i evangeliet kan foregå i hjemmet også når unge er medlem av Kirken, men ikke foreldrene er det, sier president Uchtdorf. Ledere i menighet eller gren kan invitere foreldre – uansett om foreldrene er siste-dagers-hellige eller ikke – til å involvere seg i barnas kirkeaktivitet. Noen av de beste metodene er å benytte verktøy som allerede eksisterer.

«Ledere kan dra nytte av de etablerte virkemidler Kirken har – heftet Til styrke for ungdom og programmene «Vi oppfyller vår plikt overfor Gud» og «Personlig fremgang». Veiledning for foreldre og ledere for ungdom forklarer hvordan vi kan hjelpe våre unge å lykkes i disse programmene og utvikle lederskapsferdigheter,» sier president Uchtdorf. «Få disse hjelpemidlene inn i de unges hjem. Innby foreldrene til å hjelpe barna å nå mål og fullføre oppgaver og alt det andre fine de tilbys.

Det vil spesielt kreve innsats fra lederne, men det vil hjelpe disse foreldrene å etablere det lederskapspotensial som er basert på familien. Det vil også vise dem hva vi alle prøver å oppnå. Det vil vise dem at Kirken forener familier og at den gir fine verdier – verdier som gjør oss mer lik Kristus. Det vil vise disse foreldrene at ”vi taler om Kristus, vi gleder oss i Kristus, vi forkynner om Kristus, vi profeterer om Kristus … så våre barn kan vite hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder” (2. Nephi 25:26). Hvis vi bruker det vi har for hånden, kan vi hjelpe alle våre unge til å bli ledere.»

2. Undervis i råd

Eldste Ballard bemerker at det ikke er uvanlig at voksne ledere påtar seg ansvar som faktisk hviler på ungdommen. «Lederskap blant ungdom tiltar når lederne på en grundig måte samrår seg med sin organisasjon,» sier han. «La oss for eksempel si at et diakonenes quorum har fem gutter som er aktive, og tre som ikke er det. Hvem har ansvar for å hente inn de tre inaktive? Alt for mange ledere vil si at det er deres ansvar.»

Lederen skulle isteden legge frem saken i et rådsmøte med medlemmene av quorumspresidentskapet og spørre: «Hva skal vi gjøre, hvordan skal vi gjøre det, og hvem skal gjøre hva?» sier eldste Ballard.

«Hvis du ser en biskop eller annen leder som styrer alt selv, som ikke involverer andre og som ikke fremlegger for rådsmøtet alle de ressurser han har, vil de unge tenke at det er det en leder gjør. Det er en tragedie når en biskop tenker som så: ”Det er min menighet, og vi skal gjøre det på min måte,” og taper av syne at det er Herrens menighet. Vi må søke å få vite hva Han vil vi skal gjøre og hvordan Han ønsker at vi skal samle ressursene og få ting til å skje.»

3. Sørg for anledninger til å undervise i hjemmet og i kirken

Å få anledninger til å undervise – selv enkle ting som å bære vitnesbyrd, gi en åndelig tanke om et skriftsted eller forsvare prinsipper i evangeliet i små diskusjoner – er av vesentlig betydning for unge mennesker, sier president Uchtdorf. Han tilføyer at undervisning er selve kjernen i lederskap.

«Ofte er våre unge det eneste medlem av Kirken på sin skole, så de har behov for å lære at de er virkelig verdifulle og for å kjenne sin religion. De trenger å forstå at uansett hva de gjør, underviser de. Hvis vi sørger for å gi våre unge anledninger til å undervise og oppmuntrer dem til ikke å skamme seg over evangeliet, vil det være til stor hjelp for dem.»

Kirkens organisasjon gir anledning til ikke bare åndelig vekst, men også vekst på andre områder. President Uchtdorf sier om sin yrkeskarriere innen luftfart: «Alt som hjalp meg å oppnå det jeg gjorde i min yrkeskarriere, har jeg lært gjennom Kirken.»

Han sier han nå ser det samme skje med medlemmer av hans familie. «Mine sønnesønner er kjent som medlemmer av Kirken, og de er kjent som de beste til å presentere stoff i sine klasser. Hvorfor? Fordi de har lært disse ferdighetene hjemme og i Kirken. De er ikke engang medvitende om at de lærer på denne måten – det bare skjer.»

4. Hjelp dem å overvinne frykt

Da eldste Ballard var i slutten av 20-årene, ble han kalt til biskop. «Jeg var svært engstelig,» forteller han. «Jeg hadde aldri vært biskop før. Begge mine rådgivere var gamle nok til å være min far. Jeg tenkte på alle de biskopene jeg hadde hatt, og prøvde å samle noe jeg beundret og syntes var verdifullt ut fra de eksempler de hadde vært. Men det er til syvende og sist ved å gjennomføre oppgaven, uansett hva den består i, som hjelper deg å overvinne frykten.»

Frykt følger naturlig med nye oppgaver, tilføyer eldste Ballard. «En 12-åring som kalles til diakonenes quorumspresident, vil være litt engstelig. Han undres kanskje: ”Hvordan skal jeg lede et møte?” Nåvel, han blir vist hvordan det skal gjøres. Han er kanskje litt klønete, og det kan være vanskelig. Men etter noen ganger vet han at han greier det. Han har tatt et kjempeskritt fremover. Så snart du vet hvordan du skal gjøre saker og ting, kan du plutselig lede uten frykt.»

Selvtillit oppnås også ved å forstå hvem vi er, tilføyer president Uchtdorf. «La oss ta Moses i Den kostelige perle. Han lærer at han er skapt i Guds lignelse og at Gud har et verk for ham å utføre. Når du vet at du er i Guds tjeneste, blir det annerledes. Det er derfor våre unge trenger å vite hvem de er og at Herren vil være med dem.

Da jeg var tenåring, var det en misjonær som underviste klassen vår fordi vi var en liten gren. En ting han sa, traff meg virkelig: ”Er Gud for oss, hvem er da imot oss?” En slik trygghet gir deg styrke til å utrette noe selv når du er redd, selv når du føler at du ikke er kvalifisert til å utføre det.»

5. La dem lære sin plikt

Ledere kan være tilbøyelige til å lede, sørge for musikken eller holde bønn på en ungdommens temakveld eller andre møter, men de skulle være ”skyggeledere”, ha oppsyn med dem som utfører disse funksjonene, sier president Uchtdorf.

«Det kan være en utfordring for foreldre og ledere fordi de vet at de sannsynligvis kan gjøre det både raskere og bedre. Det skal tålmodighet til å la de unge gjøre det. Noen ganger må man også la dem snuble litt. Skriften sier: ”så … mitt folk kan bli undervist mer fullkomment, høste erfaring og mer fullkomment forstå sine plikter og hva jeg forlanger av deres hånd” (L&p 105:10; uthevelse tilføyd).

Du gir dem eksemplet og lar dem lære. Se på Frelseren. Han lar oss utføre Hans verk her i kraft av våre forskjellige kall. Han er tålmodig med oss. Det må også vi være overfor våre unge.»

Eldste Ballard forteller som et eksempel om en erfaring han hadde med et barnebarn som hadde kommet hjem fra misjon og som ønsket å henge opp noe på murveggen i leiligheten sin. Eldste Ballard dro hjem til ham for å vise ham hvordan han skulle bore hull og sette inn skruer.

«Jeg gjorde ferdig ett og spurte hvor han ville plassere det neste. Han viste meg det, og jeg sa: ”OK, lag det der. Du så hvordan jeg gjorde det. Nå gjør du det. Her har du drillen.” Så han gjorde det. Og han gjorde resten av dem også. Det gikk langsomt, for han var nervøs. Jeg kunne ha gjort det dobbelt så raskt. Men nå vet han hvordan det gjøres. Det styrket selvtilliten hans. Hvis han ønsker å henge opp noe annet, vil han bare komme bort og låne verktøyet. Jeg håper han bringer det tilbake!»

6. Gi dem det store bildet

Det er viktig å forklare de unge at en av grunnene til at de blir bedt om å være lydige og om å tjene, er at de vil lede familier og Kirken i fremtiden. Men deres lydighet og tjeneste vil gjøre mer enn å forberede dem til fremtidig ansvar for familie og kirke, det vil også forberede dem til å utføre sin personlige misjon i livet.

Å fokusere på det store bildet vil ikke bare være til velsignelse for de unge, men også for deres ledere, sier president Uchtdorf. «Noen ganger tror jeg vi konsentrerer oss for mye om detaljer. Hvis våre voksne ledere bringer det store bildet av vårt mål og potensial inn i de unges hjerte og sinn, vil det være lett å ta hånd om detaljene.»

Forståelse og å kommunisere tydelig og i en vennlig tone er også avgjørende, tilføyer han. «Da jeg var 13, ble jeg kalt som diakonenes quorumspresident. Grenspresidenten vår brukte et par minutter på å finne et klasserom for å snakke med meg i fred og ro og fortelle meg hva jeg trengte å gjøre. Han ga meg en fin instruksjon om hva som ble forventet av meg, både av ham og av Herren.

«Vet dere hvor mange diakoner vi hadde i klassen vår? To. Likevel tok han seg tid til å forberede seg selv og forberede meg. Det var for 50 år siden, og jeg husker ennå hvor dypt inntrykk det gjorde. Han ønsket at jeg skulle lykkes. Han ga personlig oppmerksomhet og tid. Han ga vennlig, men direkte instruksjon, og han fulgte opp.»

7. Etabler ansvarsforhold

Herren har ikke behov for beundrere. Han trenger følgesvenner, sier president Uchtdorf. «Du kan lære å bli en leder ved først å lære å bli en følgesvenn. Skriften sier at vi skal ”handle”, ikke bli ”påvirket”» (2. Nephi 2:26).

«Neste skritt er å følge opp. Det er det vi lærer i templet – prinsippet å vende tilbake og rapportere. Men noen av våre ledere er på en måte redde for å gi rettledning, å gi et vennlig, men klart budskap om hva som forventes, og deretter følge opp. Alt vil ikke bli gjort perfekt, men når de unge prøver, må de oppmuntres. De unge vil huske det. De husker kanskje ikke ordene, men de vil huske hva de følte.

8. Vit at du er berettiget til inspirasjon

Da eldste Ballard var ung biskop, var det en niårig bråkmaker som skapte store problemer for Primær-læreren. Etter flere uker fulgte læreren gutten inn på biskopens kontor og sa: «Biskop, her er en av hjorden din. Ta hånd om den.»

Biskop Ballard var usikker på hva han skulle gjøre. Men i samme øyeblikk ble han inspirert: Be barnet om å rapportere tilbake hver uke om sin oppførsel i Primær. Biskop Ballard ga ham utfordringen, og det forandret guttens holdning. Barnet oppdaget at han kunne gjøre ting annerledes.

«Jeg hadde ikke denne tanken om ansvarlighet i tankene før den landet på dørstokken min,» sier eldste Ballard. «Men Herren inspirerer, ved Åndens kraft, en verdig og rettferdig lærer eller leder til å forstå hva han skal gjøre og hva han skal si for å få frem det beste i alle, spesielt i våre unge.»

Niåringen ble forresten en fantastisk gutt, sier eldste Ballard. Han var på misjon, giftet seg i templet og ble en flott leder.

Den åndelige forberedelse som kreves for å motta inspirasjon, krever innsats, sier president Uchtdorf, men det er avgjørende. Han lærte noe lignende mens han var flyver. Å fly 747-fly var moro, sier han, men forberedelsen som måtte til for å få en 747 opp i luften var omfattende. «For en lærer eller leder består arbeidet i bønn og i å vite hva den enkelte unge mann eller kvinne trenger. Ledere trenger også å se til at ungdomsprogrammet ikke bare er moro og lek, men en fantastisk, gledesfylt mulighet til å hjelpe dem til fremgang i deres unge liv og til å bli det de er ment å bli.»

9. Bring det tilbake til hjemmet

Til syvende og sist må ledere – spesielt biskopsrådet – ta ansvar for på passende måte å underrette og undervise foreldrene om hva som skjer med de unge i menigheten. Biskoper og grenspresidenter skulle ikke røpe personlige, fortrolige forhold, men de kan undervise kollektivt om noe som bekymrer generelt.

«Hvis jeg var biskop i dag,» sier eldste Ballard, «tror jeg at jeg ikke ville nøle med å gå til prestedømmets og Hjelpeforeningens møte den 5. søndagen og tale til foreldrene om noe av det som bekymret meg med hensyn til de unge. Jeg ville fortelle dem: ”Det jeg vet om deres unge som følge av de intervjuer jeg har hatt i årenes løp, er mellom dem og meg, og de vet det. Jeg vil ikke svikte deres tillit. Men vi har et generelt problem. Dere foreldre trenger å vite om og gjøre noe med dette…” Noen foreldre er kanskje redd for å høre om det som egentlig foregår. Men de trenger å vite om det.»

10. Vær klar over de unges evige potensial

«Vi har hevet listen,» sier eldste Ballard. «Men dermed heves den ikke bare for ungdommen. Den heves for foreldrene, som har det primære ansvar for å lære sine barn prinsipper. Den heves for lederne. Den heves for lærerne. Vi må alle ta et trinn opp i en verden som går så raskt i oppløsning som denne.

Vi ser at de elsker Herren,» fortsetter han. «Husk at Han elsker dem. Inni den lille kroppen til den unge mannen eller kvinnen dere underviser, er det en evig ånd. Disse unge tilhører vår himmelske Fader, og han viser stor interesse for livet til alle sine barn. Vi må holde flammen av vitnesbyrdet vedlike.»

Fra et intervju med president Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap, og eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum