Alpakkaer på frifot!
Den siste alpakkaen ville ikke rikke seg. Hva skulle jeg gjøre?
“Himmelske Fader, jeg deg ber, hjelp meg, led meg så jeg ser” (“Heavenly Father, Now I Pray,” Children’s Songbook, 19).
I fjor sommer jobbet jeg for naboen. Hun har en stor alpakkagård rett ved siden av valnøtthagen sin. Alpakkaer ligner litt på lamaer, men er mindre.
Min jobb var å rengjøre båsene deres hver dag. Jeg likte arbeidet, selv om det ikke var lett.
En varm sommerettermiddag kom jeg for å gjøre jobben min, men naboen var ikke hjemme. Det var imidlertid ikke noe problem. Hun hadde allerede sagt at jeg kunne rengjøre båsene når jeg selv ville, selv om hun var borte.
Mens jeg rengjorde, veltet en av alpakkaene en grind. I løpet av noen sekunder hadde alle 14 alpakkaene strømmet ut på gårdsplassen og inn i valnøtthagen! Jeg kunne ikke tro det! Jeg ble kvalm. Hvordan i all verden skulle jeg få dem tilbake helt alene?
Jeg begynte løpe så fort jeg kunne, og hanket dem inn en eller to av gangen. Femten minutter senere hamret hjertet voldsomt på grunn av all løpingen, men den siste gikk omsider inn i båsen igjen. Puh!
Så snudde jeg meg og fikk se en drektig alpakka som lå ved et frukttre ca 10 meter unna. Å nei. Enda en. Jeg prøvde å skremme henne tilbake til båsen, men hun ville ikke rikke seg. Så prøvde jeg å trekke henne med en sele og et tau som jeg fant i garasjen. Det nyttet ikke. Hun lå der som en gigantisk haug med murstein. Jeg pustet ut i frustrasjon. Hva mer kunne jeg prøve?
Så husket jeg at det alltid går an å be om hjelp, uansett hvor jeg er. Jeg knelte ned for å be. Så snart jeg var ferdig med å be, åpnet jeg øynene og kunne knapt tro det jeg så. Alpakkaen gikk tilbake mot båsen, helt av seg selv. Jeg åpnet grinden, og hun gikk rett inn.
Jeg smilte da jeg syklet hjem. Jeg visste at vår himmelske Fader hadde besvart min bønn.