Min mest oppriktige bønn

Jaimee Lynn Chidester, Utah, USA

Mens jeg var førsteårsstudent, hadde jeg deltidsjobb på en nærbutikk i en liten by. Jeg hadde det siste skiftet, som sluttet kl 23.00. Til tross for den relativt gode sikkerheten i lokalsamfunnet, ble jeg ofte nervøs når jeg stengte butikken helt alene.

En kveld var jeg spesielt engstelig. Da jeg var ferdig med å rengjøre butikken og gikk til kassaapparatet for å slå det av, seg redselen inn over meg. Jeg hadde ingen logisk grunn til å være så redd, men jeg klarte ikke å riste av meg min uro. Jeg ønsket ikke å overreagere ved å ringe politiet, men jeg ønsket også å være beskyttet hvis det var en reell fare.

Til slutt knelte jeg for å be. Jeg fortalte min himmelske Fader at jeg var redd og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Det var den mest oppriktige bønnen jeg noensinne hadde holdt.

Da jeg reiste meg, la jeg straks merke til en bil som stoppet ved drivstoffpumpen nærmest bygningen. Til min overraskelse og lettelse var det en politibetjent. Mens han fant frem kredittkortet for å fylle patruljebilen sin med drivstoff, begynte jeg raskt med mine avsluttende oppgaver. Jeg ønsket å dra nytte av hans beskyttende nærvær og få så mye gjort som jeg kunne, før han var ferdig ved pumpen. Etter at han var ferdig med å fylle drivstoff, ringte han noen på mobiltelefonen sin og satte seg i bilen mens han snakket. Han var fortsatt der da jeg låste og satte meg i bilen min. Begge kjørte fra nærbutikken samtidig.

Da jeg kjørte hjem, var jeg forundret over hvor raskt bønnen min hadde blitt besvart. Jeg takket ydmykt min himmelske Fader for at han hadde hørt på meg. Jeg hadde lært at jeg var en Guds datter, men inntil den kvelden hadde jeg aldri følt hans kjærlighet til meg så nært eller så håndgripelig. Ord kan ikke beskrive den fred jeg følte i mitt hjerte. Jeg vet at Herren vil velsigne meg hvis jeg har tro og ber om hans hjelp.