Lydighet: Kjennemerket på tro
Måtte vi gjøre vårt ytterste for å leve i lydighet mot budene, følge guddommelig veiledning fra Herrens utvalgte tjenere og motta lovede velsignelser fra hans hånd.
Lydighet mot Guds lover og befalinger har vært og vil alltid være nødvendig for dem som ønsker å motta Frelserens lovede velsignelser.
I mai 1833 mottok profeten Joseph Smith en åpenbaring der Herren erklærte:
“Sannhet er kunnskap om ting som de er og som de var og som de skal bli…
Og intet menneske mottar en fylde uten at det holder [Guds] bud.
Den som holder hans bud, mottar sannhet og lys inntil han blir forherliget i sannhet og kjenner alle ting” (L&p 93:24, 27-28; uthevelse tilføyd).
Ved å studere og følge de sannheter som finnes i evangeliets lover og ordinanser, lærer vi om og mottar evangeliets lovede velsignelser. I samsvar med vår himmelske Faders visdom og valg av tid, blir sannhetene som veileder siste-dagers-hellige, tilgjengelig for alle Guds barn. For som han har erklært: “Dette er min gjerning og min herlighet – å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv” (Moses 1:39).
Vår kjære profet, president Thomas S. Monson, har sagt: “Adlyd Guds lover. De er gitt oss av en kjærlig himmelsk Fader. Når vi adlyder dem, vil vårt liv være mer tilfredsstillende, mindre komplisert. Våre utfordringer og problemer vil være lettere å bære. Vi vil motta Herrens lovede velsignelser. Han har sagt: ‘Herren krever hjertet og et villig sinn, og den som er villig og lydig, skal ete det gode i Sions land i disse siste dager.’”1
President Monsons ord minner om ord som ble uttalt i en tidligere tid, da Nephi erklærte til sin far: “Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt, for jeg vet at Herren ikke gir menneskenes barn noen befaling uten at han åpner en utvei for dem, så de kan utføre det han befaler dem” (1 Nephi 3:7).
En barnesalme minner oss om vår plikt og rettledning:
Jeg vil gå, jeg vil gjøre det Herren har befalt.
Jeg vet at Herren hjelper meg, jeg følge vil hans vei.2
Hvis vi husker vår profets råd om trofast å holde budene, og hvis vi husker Nephis svar til sin far, vil vi bli et velsignet folk.
Ifølge engelen Moronis rettledning, fortalte profeten Joseph sin jordiske far hva som hadde skjedd. Da Joseph Smiths far fikk høre at sønnen ville motta gullplatene, sa han “at det var fra Gud, og ba meg gå og gjøre som sendebudet hadde befalt.” (Joseph Smith – Historie 1:50). Noe mindre enn lydighet mot den rettledning Joseph hadde mottatt fra både himmel og jord, ville ha endret historiens gang.
Når kan vi bli døpt?
Våre misjonærer ber og går og gjør, idet de stoler på at Herren ikke vil gi dem noen befaling uten åpne en utvei så de kan lykkes ved sin lydighet og villighet til å tjene. De stoler på hans løfte: “Hos den som mottar dere, der vil jeg også være, for jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere” (L&p 84:88).
Mange som søker sannheten, følger villig våre misjonærers undervisning. Ofte har de som ønsker å bli regnet blant de troende, allerede et ønske om å bli lydige tilhengere av sannheten. De er likeledes villige til å gå og gjøre.
Slik var det med 42 personer som deltok på en distriktskonferanse i Kananga i Den demokratiske republikken Kongo. De kom med glede fordi de hadde lest og hørt gjenopprettelsens sannheter, de hadde begynt å etterleve tilhørende prinsipper, og de hadde et ønske om å bli medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.3
I lydighet mot Åndens tilskyndelser og med tro i hvert steg, hadde de gått i seks dager for å kunne delta på konferansen. Deres første spørsmål til den presiderende autoritet etter at de kom frem var: “Når kan vi bli døpt?”
De forsto at Herren til slutt ville gjøre det mulig for misjonærene å undervise dem i deres hjem og bringe dem sannheten de hadde søkt så lenge. Ca 200 andre som ikke kunne gjennomføre den seks dager lange reisen, ventet på meldingen om at misjonærene snart ville oppsøke dem.
En bønn i tro
I det nærliggende Angola truet motstand med å forpurre de trofaste og lydige helliges ønske om å se evangeliet slå rot i deres land. Herren hadde sendt sine tjenere for å åpne døren for misjonærarbeid, men på slutten av sin planlagte reise hadde de fortsatt ikke fått visum. Da Kirkens representanter snakket med innvandringsmyndighetene om forsinkelsen, ble de avvist.
Med godkjennelse fra Det første presidentskap til å innvie Angola for misjonærarbeid, ventet eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum og andre på beskjed i Johannesburg i Syd-Afrika. Samtidig forsøkte det trofaste medlemmet Paulina Lassalete da Cunha Gonçalves å åpne det som syntes å være en dør som var i ferd med å lukke seg. Hun håpet å få invitasjonsbrev som ville gi gruppen fra Kirken tillatelse til å komme inn i Angola. Når de først var der, kunne de skaffe nødvendige visum.
Bare noen minutter før regjeringskontorene i Angola stengte, møtte eldste Christofferson sammen med dem som ventet på kontorene til området Afrika sydøst. Så knelte han i bønn og ba vår himmelske Fader om å gripe inn. I samme stund, umiddelbart etter hans bønn i tro, ble invitasjonsbrevene undertegnet. En kjærlig Fader i himmelen hadde beredt veien for innvielsesdagen. På anmodning fra eldste Christofferson, holdt de en ydmyk bønn i takknemlighet for miraklet som hadde blitt gitt dem.4
Ordene i en Primær-sang lyder vakkert og umiskjennelig:
Himmelske Fader, si meg er du der?
Hører du bønner, kan du svare barn som ber?5
Ja, han er der, og ja, han besvarer sine lydige barns bønner.
Lydighet har vært profetenes kjennemerke, og denne kilden til åndelig styrke er tilgjengelig for alle som trofast følger Guds tjenere. President Monson har innprentet i de hellige behovet for lydighet mot budene, for “da vil vi få trygghet, da vil vi få fred”.6
Måtte vi gjøre vårt ytterste for å leve i lydighet mot budene, følge guddommelig veiledning fra Herrens utvalgte tjenere og motta lovede velsignelser fra hans hånd.