I Hans egen beleilige tid, på Hans egen måte
Fra en tale til nye misjonspresidenter 27. juni 2001.
Åpenbaring er en realitet. Den kommer på Herrens måte og i henhold til Herrens timeplan.
Jeg ønsker å granske noen prinsipper som gjelder for all kommunikasjon fra Ånden – kommunikasjon til den som underviser, til den som ønsker å lære, og til hvert medlem av Kirken.
Først må vi forstå at Herren vil tale til oss gjennom Ånden i sin egen tid og på sin egen måte. Mange forstår ikke dette prinsippet. De tror at når de er klare og det passer dem, kan de påkalle Herren og han vil straks svare, til og med akkurat slik de har bedt om. Åpenbaring kommer ikke på den måten.
Oppfyll kravene til åpenbaring
Et grunnprinsipp for enhver anstrengelse for å motta åpenbaring, er at vi må gjøre alt vi kan med vår egen innsats og dømmekraft. Dette innebærer at vi må tjene og arbeide.
Å fortsette med vår tjeneste og vårt arbeid er en viktig måte å oppfylle kravene til åpenbaring på. I mitt studium av Skriftene har jeg merket meg at de fleste åpenbaringer til Guds barn kommer når de er på farten, ikke når de lener seg tilbake i sine boliger og venter på at Herren skal fortelle dem hva de skal gjøre.
For eksempel er det viktig å merke seg at åpenbaringen som er kjent som “Herrens ord og vilje angående Israels leir” (L&p 136:1) ikke ble gitt i Nauvoo mens De tolvs quorum planla utvandringen fra Nauvoo i den sorgfylte tiden etter profetens martyrdød i 1844, og heller ikke ble den gitt på vestbredden av elven Mississippi. Den ble gitt i Winter Quarters i Nebraska, etter at de hellige hadde vært gjennom et ubehagelig år på reise fra Nauvoo og vestover gjennom Iowa til midlertidige leirer ved Missouri-elven. Åpenbaringen om å lede de hellige over slettene ble gitt den 14. januar 1847, da de hellige allerede hadde reist omtrent en tredjedel av veien til fjelldalene.
Vi vil få tilskyndelser når vi har gjort alt vi kan, når vi er ute i solen og arbeider, snarere enn når vi sitter i skyggen og ber om veiledning for det første skrittet vi skal ta. Åpenbaring kommer når Guds barn er på farten.
Så vi gjør alt vi kan. Så venter vi på Herren og på hans åpenbaring. Han har sin egen timeplan.
Valg av tidspunkt og type
For ca 35 år siden, da jeg var president for Brigham Young University, planla vi å overtale USAs president til å tale ved universitetet. Vi hadde bestemte tider som ville passe oss best, og vi hadde noen tanker om ting vi ønsket at han skulle si og gjøre mens han var der. Men vi var alle kloke nok til å vite at vi ikke kunne kontakte den høyeste embedsmann i USA og invitere ham til å komme til BYU – selv om det var for å tale til 26 000 mennesker – og sette betingelser for at han skulle komme.
Vi visste at for å invitere presidenten, måtte vi si noe slikt som: “Vi vil ønske deg velkommen når du kan komme, og uansett hvilken tid du velger å være her, og uansett hva du velger å si og gjøre mens du er her. Vi vil innrette våre tidsplaner og våre arrangementer helt og holdent etter ditt besøk.”
Hvis det nå er slik et lokalsamfunn med 26 000 mennesker må nærme seg den høyeste myndighet i et land, skulle det ikke overraske noen at et menneske – uansett hvor betydningsfullt – ikke har anledning til å sette betingelser for eller velge tidspunkt for et besøk eller kommunikasjon fra Den høyeste myndighet i universet.
Faktisk er dette prinsippet Herren åpenbarte til sine barn i den store åpenbaringen som finnes i kapittel 88 i Lære og pakter. Herren sa: “Hold dere nær til meg, og jeg vil holde meg nær til dere. Søk meg flittig, og dere skal finne meg, be og dere skal få, bank på, og det skal lukkes opp for dere” (vers 63).
Deretter erklærte Herren at hvis vårt øye er ene og alene vendt mot hans ære, vil hele vårt legeme fylles med lys, og vi vil være i stand til å forstå alle ting. Så fortsatte hans instruksjoner med dette store løftet: “Derfor, helliggjør dere så deres sinn ene og alene kan ære Gud, og de dager vil komme da dere skal se ham, for han vil blotte sitt ansikt for dere, og det skal skje i hans egen tid og på hans egen måte og i overensstemmelse med hans egen vilje” (vers 68; uthevelse tilføyd).
Prinsippet som er fremsatt i denne åpenbaringen, gjelder all kommunikasjon fra vår himmelske Fader. Vi kan ikke fremtvinge det som er av Ånden.
I de fleste tilfeller er ikke “hans egen måte” en tordnende inngripen eller et blendende lys, men det Skriftene kaller en “mild, lav røst” (1 Kongebok 19:12; 1 Nephi 17:45; L&p 85:6). Noen har misforstått dette prinsippet. Som følge av dette har noen utelukkende sett etter slike store tilkjennegivelser som er nedtegnet i Skriftene, og har ikke klart å forstå den milde, lave røsten som blir gitt dem. Dette er som å bestemme oss for at vi bare vil lære av en lærer som roper høyt, og at vi vil nekte å lytte til selv den beste undervisning når den kommer som en hvisken.
Vi trenger å vite at Herren sjelden taler høyt. Hans budskap kommer nesten alltid som en hvisken.
Åpenbaring som opplysning og fred
En av de beste forklaringer på hvordan Ånden underviser oss, er gitt i åpenbaringen til Oliver Cowdery i Harmony, Pennsylvania i april 1829. I denne åpenbaringen sa Herren til Oliver:
“Ja, se, jeg vil fortelle deg i ditt sinn og i ditt hjerte ved Den hellige ånd som skal komme over deg og som skal bo i ditt hjerte.
Nå, se, dette er åpenbaringens ånd” (L&p 8:2-3; uthevelse tilføyd).
Profeten Joseph Smith omtalte også åpenbaringens ånd som “ren intelligens”, som kan gi “en plutselig innskytelse”.1 I en annen åpenbaring ble Oliver minnet på at han hadde spurt Herren, og at “så ofte som du har adspurt, er du blitt undervist av min Ånd” (L&p 6:14). Hvordan kom denne undervisningen? “Se,” sa Herren, “du vet at du har adspurt meg, og jeg opplyste din forstand” (vers 15; uthevelse tilføyd). Den samme undervisningen ble gjentatt i en åpenbaring til Hyrum Smith hvor Herren sa: “Sannelig, sannelig, sier jeg deg, jeg vil gi deg av min Ånd som skal opplyse ditt sinn, som skal fylle din sjel med glede” (L&p 11:13; uthevelse tilføyd). Dette er gode beskrivelser av hvordan Herren kommuniserer med oss ved sin Ånd.
I ytterligere instruksjoner til Oliver Cowdery minnet Herren ham på den gangen han hadde bedt om å få vite “sannheten av disse ting” (L&p 6:22). Og Herren beskrev hvordan han hadde besvart denne bønnen og gitt Oliver en åpenbaring: “Talte jeg ikke fred til ditt sinn om saken? Hvilket større vitnesbyrd kan du få enn det som kommer fra Gud?” (vers 23; uthevelse tilføyd).
Av disse åpenbaringene lærer vi at Gud underviser oss ved sin Ånds kraft, som opplyser vårt sinn og taler fred til oss om de spørsmål vi har stilt.
Åpenbaring er en følelse
Vi lærer også av disse åpenbaringene at det å bli undervist av Ånden ikke er noe passivt. Ofte kommer ikke Herrens kommunikasjon før vi har tenkt gjennom sakene i vårt eget sinn. Da vi får en bekreftelse.
Prosessen ble forklart for Oliver Cowdery i en annen åpenbaring mottatt i Harmony, Pennsylvania i april 1829. Herren forklarte hvorfor Oliver ikke hadde vært i stand til å oversette Mormons bok:
“Se, du har ikke forstått, du har antatt at jeg ville gi det til deg selv om du ikke tenkte mer på det enn å adspørre meg.
Men se, jeg sier deg at du må tenke det ut i ditt sinn, så må du adspørre meg om det er riktig, og hvis det er riktig, vil jeg forårsake en brennende følelse i ditt bryst, derfor skal du føle at det er riktig” (L&p 9:7-8; uthevelse tilføyd).
Dette er kanskje en av de viktigste og mest misforståtte læresetningene i hele Lære og pakter. Åndens undervisning kommer ofte som følelser. Denne kjensgjerning er av største betydning, men noen misforstår hva det betyr. Jeg vet om dem som tror at de har aldri fått et vitnesbyrd fra Den hellige ånd fordi de aldri har hatt en “brennende” følelse i brystet. Den brennende følelsen i brystet er etter min oppfatning ikke en følelse av varme som den som produseres ved forbrenning, men en følelse av fred og varme og sinnsro og godhet.
Åpenbaring er ikke konstant
Åpenbaring er ikke konstant. Herrens handlemåte setter grenser for hvor ofte han vil tale til oss ved sin Ånd. Enkelte som ikke forstår dette, har blitt villedet fordi de har forventet åpenbaringer for ofte.
I en kommentar om Åndens virkemåte har president Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, sagt: “Jeg har erfart at sterke, storslagne åndelige erfaringer ikke kommer så ofte til oss.”2
For å illustrere dette poenget, kan du overveie hva vi har lært om våre første foreldre etter at de ble kastet ut av Edens hage og utestengt fra Herrens nærhet. Herren befalte Adam at han skulle ofre de førstefødte av sine hjorder som et offer til Herren. Han adlød. Kommuniserte Herren med ham umiddelbart? I Skriftene står det: “Og etter mange dager viste en Herrens engel seg for Adam” (Moses 5:6; uthevelse tilføyd).
William E. Berrett, en av våre fremste lærere i evangeliet, som var administrator ved BYU og i Kirkens skoleverk, sa dette med hensyn til konstant eller kontinuerlig åpenbaring: “De som ber om at Ånden må gi dem umiddelbar veiledning i hver minste ting, åpner seg for falske ånder som alltid synes å være rede til å svare på våre bønner og forvirre oss… De jeg har sett som er mest forvirret i denne kirken, er de som søker personlig åpenbaring om alt. De ønsker personlige forsikringer fra Ånden fra morgen til kveld om alt de gjør. Jeg sier at de er de mest forvirrede menneskene jeg kjenner, fordi det synes som om svaret noen ganger kommer fra feil kilde.”3
Profeten Joseph Smith sa noe lignende. Når de hellige påkaller “nådens trone”, sa han at de ikke skulle gjøre det i trivielle saker, men heller “be oppriktig om de beste gaver”.4 Dette er et viktig prinsipp. Vi ber stadig om veiledning, men vi skulle ikke forvente kontinuerlig åpenbaring. Vi forventer fortsatt åpenbaring, som er en stadig forvissning om åpenbaring når vi søker veiledning og våre omstendigheter er slik at en klok og kjærlig Herre velger å gi oss den.
Åpenbaring og vitnesbyrd
Syner finner sted. Stemmer høres fra den andre siden av sløret. Dette vet jeg. Men slike opplevelser er uvanlige. Og når noen får slike store og uvanlige opplevelser, taler vi sjelden om dem offentlig fordi vi har blitt instruert om ikke å gjøre det (se L&p 63:64), og fordi vi forstår at åpenbaringens kanaler vil bli lukket hvis vi viser disse ting for verden.
Det meste av den åpenbaring som Kirkens ledere og medlemmer mottar, kommer ved “den milde, lave røsten”, eller en følelse snarere enn ved et syn eller en røst som uttaler konkrete ord vi kan høre. Jeg vitner om at den slags åpenbaring finner sted, og jeg har lært den å kjenne som en velkjent, til og med en daglig opplevelse for å veilede oss i Herrens arbeid.
Når de ikke forstår disse prinsippene for åpenbaring, er det noen som utsetter å anerkjenne sitt vitnesbyrd eller sin åndelige fremgang inntil de har opplevd en mirakuløs hendelse. De forstår ikke at for de aller fleste – særlig de som er oppvokst i Kirken – er den dyrebare åpenbaring som gir oss et vitnesbyrd, ikke en hendelse, men en prosess. Eldste Bruce R. McConkie (1915-85) sa: “Å bli født på ny er noe som foregår gradvis, bortsett fra i noen få isolerte tilfeller som er så mirakuløse at de blir omtalt i Skriftene. Når det gjelder de fleste medlemmer av Kirken, blir vi født på ny litt etter litt, og vi blir født på ny til ytterligere lys og kunnskap og et sterkere ønske om rettferdighet når vi holder budene.”5
Vi skulle forstå at Herren vil tale til oss i sin egen tid og på sin egen måte. Dette er vanligvis ved det Skriftene kaller en opplysende “mild, lav røst”. Vi er ofte nødt til å handle etter eget beste skjønn, med forbehold om Åndens tilbakeholdende tilskyndelser hvis vi har trådt utenfor tillatte grenser.
Åpenbaring er en realitet. Den kommer på Herrens måte og i henhold til Herrens timeplan.
Jeg vitner om at disse tingene er sanne. Vi har Den hellige ånds gave, retten til stadig å bli ledsaget av Herrens ånd som vitner om Faderen og Sønnen, som leder oss til sannhet, som lærer oss alle ting, og som minner oss om alt (se Johannes 14:26; 16:13).
Av åpenbaringer til Hyrum Smith (avbildet ovenfor) og Oliver Cowdery lærer vi at Gud underviser oss ved sin Ånds kraft, som opplyser vårt sinn og taler fred til oss om de spørsmål vi har stilt.
Herren kommuniserte ikke med Adam umiddelbart etter at han adlød befalingen om å ofre de førstefødte av sine hjorder. I Skriftene står det: “Og etter mange dager viste en Herrens engel seg for Adam” (Moses 5:6).