Vitnesbyrd som følge av Seminar
Artikkelforfatteren bor i São Paulo, Brasil.
Min mor underviste meg i evangeliet da jeg var ung, men fordi min far ikke var medlem av Kirken, lurte jeg alltid på om jeg var på rett vei. Jeg forsto aldri hvorfor min far ikke hadde sluttet seg til Kirken dersom den virkelig var sann. Likevel elsket jeg å gå i Primær og synge salmene. Jeg likte også når mor leste Skriftene for meg, og litt etter litt begynte jeg å utvikle mitt eget vitnesbyrd.
Da jeg begynte i Unge kvinner, var et av de første målene mine å bære vitnesbyrd hver fastesøndag. Å bære vitnesbyrd ble en vane for meg og styrket mitt ønske om å øke min kunnskap da jeg kunne innskrive meg i Seminar.
Mitt første kurs i Seminaret omhandlet Det gamle testamente. Det året lærte jeg ikke bare å forstå og verdsette Det gamle testamente, men jeg lærte også viktigheten av templer og slektsforskning.
Jeg sluttet meg til andre elever fra menigheten og begynte med slektshistorie. Vi fant hundrevis av navn og utviklet en enorm kjærlighet til mennesker vi nesten ikke visste noe om – bare deres navn og andre begrensede opplysninger. Selv om jeg visste at arbeidet vi gjorde var viktig, ble jeg noen ganger motløs og frustrert. Jeg jobbet for at ordinanser kunne utføres for mennesker jeg ikke kjente, men jeg fikk ikke kontakt med min egen far. Han forsto ikke betydningen av det jeg gjorde. Jeg fortsatte å be og faste om at han måtte bli påvirket.
I Seminar året etter studerte vi Det nye testamente. En morgen våknet jeg og begynte straks å lese om Frelseren i Getsemane. Tårene rant da jeg innså at bloddråpene han utgjøt var for meg. Jeg ønsket så inderlig at jeg aldri hadde syndet! Jeg kom til å tenke på Jesajas ord som jeg hadde studert året før: “Han ble såret for våre overtredelser, han ble knust for våre misgjerninger, straffen lå på ham for at vi skulle ha fred” (Jesaja 53:5). Da jeg leste om korsfestelsen og oppstandelsen, kom mor inn på rommet mitt. Jeg snakket med henne om mine følelser, mitt vitnesbyrd og mitt ønske om at far måtte få vite det jeg hadde lært i Seminar.
Mitt vitnesbyrd fortsatte å vokse året etter da vi leste Lære og pakter. Jeg fikk et vitnesbyrd om at Joseph Smith var en profet. Jeg bestemte meg også for å følge hans eksempel og spørre Gud om Kirken er sann. Selv om jeg allerede hadde en overbevisning i mitt hjerte, ba jeg oppriktig en ettermiddag jeg var alene. Mens jeg gjorde det, gikk det opp for meg at det vitnesbyrdet jeg ba om, hadde utviklet seg mens jeg studerte Skriftene og deltok i Seminar.
Herren åpnet mitt sinn og mitt hjerte det året, og jeg forsto Lære og pakter som jeg aldri før hadde gjort. Jeg lærte også om den store verdien av sjeler (se L&p 18:10-16) og begynte å dele mitt voksende vitnesbyrd med dem som ikke kjente til evangeliet, heriblant min far.
Jeg visste at det å studere Mormons bok i mitt siste år av Seminar også ville befeste mitt vitnesbyrd. Når jeg virkelig studerte, følte jeg min himmelske Faders kjærlighet til meg. Historiene inspirerte meg i den grad at alt jeg ønsket å gjøre, var å lese Mormons bok. Jeg begynte å ha Mormons bok med meg på skolen, og leste den i ledige stunder. Jeg begynte også å snakke med far om det jeg leste.
En dag etter en lang samtale med far om evangeliet, utfordret jeg ham til å lese hele Mormons bok. Jeg vitnet om at han, i likhet med meg, kunne få et vitnesbyrd.
Jeg er glad for å kunne si at far leste Mormons bok. Da han gjorde det, visste han at Kirken var sann, og ble til slutt døpt! Vi forbereder oss nå som familie til å bli beseglet i templet. Jeg vet at deltagelse i Seminar og skriftstudium hjalp meg å utvikle mitt eget vitnesbyrd, og jeg vet at det er til velsignelse for familier.