Til styrke for ungdom
Vi trakter etter et godt språk
Ordene vi bruker, gjenspeiler følelsene i vårt hjerte og hvem vi egentlig er.
Da jeg var biskop, kom en flott ung mann til kontoret mitt for et intervju. Etter hvert mens vi snakket sammen, nevnte han at hans eneste store problem var banning. Han hørte stadig vulgært språk rundt seg, og han hadde også begynt å banne. Han sa han hadde prøvd å slutte, men ikke hadde klart det, og han ønsket noen råd om hvordan han kunne slutte å bruke stygt språk.
Jeg tenkte umiddelbart på forslag som ligner de som nå finnes i Til styrke for ungdom: “Hvis du har blitt vant til å bruke et språk som ikke er i harmoni med disse normene – som å banne, latterliggjøre, baksnakke eller snakke i sinne til andre – kan du forandre deg. Be Herren om hjelp. Be familie og venner støtte deg.”1 Jeg skulle ønske denne rettledningen hadde vært tilgjengelig i Til styrke for ungdom den gangen.
En opplevelse fra min ungdom
Jeg fortalte denne unge mannen om en opplevelse jeg hadde som ungdom, i et miljø der upassende språk ofte ble brukt. Det virket som om hver gang jeg hørte en eller annen form for banning, satte disse ordene seg lettere fast i mitt sinn enn de gode tankene jeg ønsket å ha. En fantastisk prestedømsleder fortalte meg at sinnet var som en mirakuløs lagringsenhet, og at vi kunne fjerne upassende tanker ved raskt å overskrive dem med gode ting.
En venn og jeg bestemte oss for å gjøre nettopp det. Vi lærte oss to salmer, “Jeg trenger deg hver stund” (Salmer, nr. 63) og “Mer hellighet gi meg” (Salmer, nr. 79), og den 13. trosartikkel utenat. Vi ble enige om at hvis en av oss sa noe upassende, skulle vi umiddelbart synge en av salmene eller sitere trosartikkelen.
Vi innså raskt at vi ikke ønsket å synge salmene høyt på visse steder. Vi var for sjenerte! Så vi siterte den 13. trosartikkel, med vekt på: “Vi trakter etter alt som er dydig, skjønt, prisverdig og godt.” Det virket! Vi oppdaget at når vi gjentok den, forsvant de upassende tankene. Ved å endre to ord, skapte vi også et enkelt motto: “Vi trakter etter et godt språk!” Når en av oss sa denne setningen, tenkte vi: “Er mine ord sanne, kyske, kjærlige, dydige, skjønne, prisverdige eller gode?” (se 13. trosartikkel). Hvis de ikke var det, visste vi at vi hadde en jobb å gjøre.
Det vi kan gjøre
Vi lever i en tid da det er mye som er blasfemisk, grovt og vulgært. Det virker nesten umulig helt å skjerme oss mot å høre eller se ting vi ønsker å unngå. Nøkkelen for oss er å sørge for at vi ikke blir bærere av ting som er blasfemiske, grove eller vulgære. Paulus må ha følt dette da han sa: “La ikke råttent snakk gå ut fra deres munn” (Efeserne 4:29).
Jeg har sett noen ungdommer bruke upassende språk fordi de trodde det ville hjelpe dem å passe inn, og andre bruke det på grunn av et ønske om å skille seg ut. Dette synes faktisk å være de viktigste årsakene til at ungdom legger seg til denne vanen.
Jeg er høyst imponert over ungdom som “våg[er] å være annerledes”2, som én ung mann med en venn som bannet regelmessig. Hver gang vennen hans bannet, ba han ham godmodig om å slutte. Omsider sluttet vennen hans. Vennen var så imponert over ham og måten han levde sitt liv på at han ønsket å lære mer om Kirken. Kort tid senere ble han døpt.
Det vi føler i vårt hjerte, er det vi tenker på, og det vi tenker på, er det vi snakker om. Dermed er det sant at ordene vi bruker, gjenspeiler våre følelser og hvem vi egentlig er.
Slik det så godt fremgår i Til styrke for ungdom: “Et rent og intelligent språk vitner om et oppvakt og sunt sinn. Pent språk som oppløfter, oppmuntrer og viser respekt for andre, innbyr Ånden til å være med deg.”3
Hver av oss kan få nyte godt av å alltid ha Ånden med oss, slik vi blir lovet når vi tar del i nadverden hver sabbat. Det vil avhenge av oss – av hvordan vi opptrer, hva vi gjør og, ja, til og med hva vi sier. Jeg håper at vi vil bruke våre ord ikke til å banne eller sladre, men til å vise at vi er tilhengere av vår Frelser, Jesus Kristus.