Våre hjem, våre familier
Valg av tidspunkt betyr alt
Hvordan en fantastisk kjærlighetshistorie endelig nådde templet – på en overraskende måte.
Når Vinca Gilman stirrer tankefullt ut i skogen utenfor sitt hjem i Alaska, får hun gode minner om ektemannen, som nå for lengst har gått bort. Ward Kepler Gilman var en sterk, iøynefallende mann, veteran fra 2. verdenskrig, lege og trofast ektemann. Men det som skulle til, var en reise i tro, og en ny sjanse til å motta evangeliet før Vinca og Ward ble evig forenet.
Vinca Helen Gilmans historie begynner i Danmark. Hun ble født i nærheten av Vordingborg, en by på samme øy som København. Hun vokste opp i en familie med syv barn, heriblant tre adopterte gutter.
Så kom 2. verdenskrig. Ved Guds barmhjertighet overlevde hun og hennes foreldre holocaust og tre år i fangeleir, en opplevelse hun nå helst vil glemme.
Etter krigen bygget familien hennes igjen opp livet sitt. En gang bodde Vinca og hennes foreldre i en sommerbolig i Århus på Jylland. Der traff de tilfeldigvis et par misjonærer som var ute etter et sted å bo. De unge mennene var så snille og vennlige at Vincas foreldre gikk med på å la dem bo i gjesterommene.
“Jeg gikk i kirken sammen med dem en kort periode,” forteller Vinca, “men familien min var ikke opptatt av religion i det hele tatt. Min far var av jødisk avstamning, og min mor var lutheraner, men vi ble ikke oppdratt i noen religion. Og så måtte jeg tilbake på skolen.”
Misjonærene besøkte henne senere kort i København. Selv om Vinca var glad for besøket, var hun ennå ikke klar til å ta imot evangeliet.
“Jeg flyttet til Salt Lake City rundt 1950,” sier Vinca. “Jeg var sykepleier, men jeg måtte fornye min autorisasjon for å kunne praktisere i USA.”
Flyttingen ga henne anledning til å lære engelsk bedre. Det ga henne også en ny mulighet til å lære om Kirken. Hun bodde i Beehive House og jobbet på et legekontor over gaten. Hun spilte også cello i Utah Symphony og fikk mange gode venner.
“Jeg gikk i kirken sammen med dem også. Og jeg gikk på Temple Square i lunsjpausen hver dag. Men jeg tenkte fortsatt på religion som noe man kunne bestemme seg for å ha i livet om man ønsket det.”
Etter to år i Salt Lake, flyttet Vinca til Sacramento i California og bodde en kort tid hos familien til en av misjonærene som hadde undervist henne i Danmark. Hun flyttet for seg selv da hun tjente nok penger som operasjonssykepleier til å klare seg. Hun og den tidligere misjonæren gikk på stevnemøter, og til slutt forlovet de seg.
“Det gikk ikke så bra,” forteller Vinca, og da de brøt forlovelsen, gikk hun videre med livet sitt og mistet kontakten med Kirkens medlemmer.
Ikke lenge etter møtte Vinca en tannlege og kjevekirurg ved navn Ward, som var født og oppvokst i Sacramento. Han var en sterk, kjekk mann som hadde vært offiser i Sjøforsvaret under krigen. Selv om han var 11 år eldre enn Vinca, tok han henne med storm, og de to giftet seg i 1954.
De kjøpte en bolig ikke langt fra arbeidsplassen hans. Selv om de ikke kunne få barn, hadde de et fantastisk, kjærlig ekteskap. De jobbet, de reiste, han malte, og hun fortsatte å spille musikk. Livet var godt i mange år.
Ward døde i 1985. Vinca ble boende i hjemmet deres frem til 1999, da hun begynte å føle seg engstelig og ønsket å flytte. Hjemmet hennes var stort, mer enn hun trengte, og hun følte behov for forandring. Hun fant en liten by som passet henne i Haines i Alaska. Hun pensjonerte seg der, og slik ville det ha endt om ikke misjonærene hadde kommet og banket på døren hennes en gang i 2006.
Endelig, etter mange sjanser og mange år, var tidspunktet riktig.
“Jeg hadde egentlig aldri visst noe særlig om religion,” sier Vinca, “men jeg visste enkelte ting som fikk meg til å stille spørsmål, ting som skuffet meg eller virket underlig.
“Da jeg lærte om dette evangeliet, virket alt bare logisk: frelsesplanen, hva som forventes av oss, løftene som er gitt, Mormons bok. Jeg liker spesielt Kirkens lære om tempelarbeid for dem som går bort uten å ha blitt presentert for evangeliet. Jeg følte fred med det, det var noe jeg kunne akseptere fordi det var tydelig og åpent for meg, som å komme hjem.
Endelig gjorde jeg det jeg skulle ha gjort for lenge siden. Jeg vet ikke hvorfor det tok meg så lang tid. Jeg hadde møtt mange fantastiske mennesker, og alle hadde en viss innflytelse på min beslutning om å slutte meg til Kirken. Det tok mange år, men å bli døpt var det beste jeg noensinne har gjort.”
Vinca ble døpt den 14. oktober 2006 – på sin manns bursdag. Bare et år senere gikk hun i templet for første gang, og ble beseglet til Ward (stedfortredende) for tid og all evighet. For Vinca var opplevelsen av å gå i templet og bli beseglet til sitt livs kjærlighet “fantastisk, vakker”.
Etter å ha fått denne overjordiske velsignelse av å bli beseglet til sin elskede ektemann, ønsker Vinca nå å dele tempelvelsignelser med sine slektninger. Selv om hun er 86 år gammel og lider av nyresvikt, er hun motivert.
“Jeg håper min mann og hans foreldre og mine foreldre og mine egne brødre og søstre vil ta imot evangeliet. Jeg har mye tempelarbeid å få gjort.
Et av mine viktigste prosjekter i livet er nå å gjøre så mye tempelarbeid som jeg kan, så mye slektsforskning som mulig. Jeg føler at jeg har en grunn til å leve her. Selv om jeg lever til jeg blir 100, er det greit. Jeg har ting å gjøre nå. Det føles godt å være i stand til å gjøre det.”
Idet Vinca vender blikket tilbake til huset sitt for å gå inn, blir hun fylt med det håp som kommer av Jesu Kristi evangelium. Å være medlem av denne kirken “har vært til velsignelse på utallige måter. Man føler fred i sinnet. Man føler seg sterkere. Når ting er helt strålende, føler man: ‘Dette er himmelen.’ Man føler seg takknemlig for å leve.”
Vinca lever med et takknemlig hjerte – fordi evangeliet og håpet om en evighet sammen med sin kjærlige mann skinner klart i henne.