Bønnens kraft
Hvem kan du be for i dag?
“Be for hverandre” (Jakob 5:16).
Far sa at alle måtte komme til datamaskinen. Lucy slapp det kosedyret hun hadde lekt med og skyndte seg dit. Hva var det som foregikk? Var det tid for å ringe bestemor over Internett?
Far pekte på skjermen. “Jeg vil gjerne vise dere en del av en tale fra generalkonferansen.”
Lucy myste. Det var ikke bestemor. Det var president Eyring! Han var i Det første presidentskap
Far trykket på Spill av. President Eyring talte om å støtte Kirkens ledere. Han forklarte at Kirkens ledere trenger at vi ber for dem.
“Det er derfor vi ber for profeten, ikke sant far?” spurte David, lillebroren hennes. Far og mor nikket.
“Ja, det er det,” sa far. “Men jeg tenker også på grenspresidentskapet vårt. Jeg tror at president Alvarez og hans rådgivere også trenger våre bønner.”
Lucy var glad i president Alvarez og rådgiverne hans. De var alltid så snille mot henne. Hun ønsket å hjelpe dem!
“Jeg skal be for dem,” sa Lucy. “Og vi kan be for dem i våre familiebønner også!”
“Det synes jeg er en god idé,” sa mor. “La oss gjøre det.”
De neste dagene prøvde Lucy hardt å huske på å be for grenspresidentskapet hver gang hun holdt en bønn. Det tok bare noen ekstra sekunder hver gang. Enkelt!
Neste søndag, på nadverdsmøtet, reiste president Alvarez seg etter salmen. Så sa han noe som virkelig overrasket Lucy.
“Som grenspresidentskap ønsker vi å takke dere for at dere har bedt for oss,” sa han. “Vi har følt stor styrke fra disse bønnene. Vi trenger virkelig deres tro og bønner for å utføre våre kall. Takk!”
Lucy gliste. Hun så bort på David. Han smilte også. Hun kunne ikke tro det! Hun var så opprømt at hun nesten ikke klarte å sitte stille. Hun lente seg over og dro i mors erme.
“Mor!” hvisket hun. “Hørte du hva president Alvarez sa?!” Hun hadde lyst til å hoppe av glede. “Det virket! Våre bønner virket!”
Etter kirken, gikk Lucy sammen med familien sin hjem.
“Gud hører virkelig våre bønner,” sa mor. “Og er det ikke fantastisk å se hvor mektig det er at en gruppe mennesker ber for noen andre?”
Lucy følte seg varm og glad innvendig. Hun og David hoppet nedover fortauet mens mor og far spaserte bak dem. Hun visste at vår himmelske Fader hadde hørt bønnene til familien hennes. De hadde virkelig utgjort en forskjell. Bare fortsett å be!
Den kvelden gjorde Lucy seg klar for å be. Hun tenkte på Primær-læreren sin og andre av Kirkens ledere som kunne trenge noen ekstra velsignelser. Kanskje hun skulle be for dem også! Lucy foldet armene og bøyde hodet. Hun visste akkurat hva hun skulle si.