Vi ser Roma tempel vokse
“Jeg ser vår Herres tempel, en dag jeg inn skal gå” (Barnas sangbok, 99).
Gioele og Michele stirret på byggeplassen på andre siden av gaten. De kunne se mange metallstenger og lag av sement.
“Det ser ikke mye ut som et tempel ennå,” sa Gioele.
“Men det vil det en dag,” svarte Michele.
Dette var første gang brødrene hadde sett stedet der Roma Italia tempel ble bygget. Nå måtte familien reise helt til Sveits for å besøke tempelet. Men dette tempelet var bare 30 minutter fra hjemmet deres!
Michele og Gioele så de store gule lastebilene flytte hauger med jord.
“Jeg tror det er der ett av spirene kommer til å være,” sa Michele og pekte på et punkt nær fremsiden av bygningen.
Gioele nikket. “Se! pappa kommer,” sa han. Faren deres hadde på seg sitt vanlige arbeidstøy – kirkeklær og en hvit bygningshjelm. Han arbeidet som elektroingeniør i tempelet. De likte å høre om det han hadde jobbet med hver dag. En dag hadde han for eksempel fortalt dem at statuen av Kristus hadde kommet. En annen gang fortalte han dem om døpefonten.
Den kvelden var Michele nøye med å holde kveldsbønnen sin og takke vår himmelske Fader for tempelet. Han følte seg varm innvendig hver gang han ba om det.
Ukene gikk. De buede tempelveggene ble dekket med hard stein, og to høye spir vokste opp mot himmelen. Et lite besøkssenter ble bygget i nærheten. Av og til gikk Gioele og Michele dit og presset ansiktet sitt mot vinduet for se hva som hadde forandret seg.
Så en dag fikk de en gledelig overraskelse.
“Hva vil dere synes om å få se når de plasserer engelen Moroni på toppen av tempelet?” spurte mamma. Bygningsarbeidernes familier hadde alle blitt invitert til å se på.
Gioele og Michele kunne nesten ikke tro det. De var så spente!
Neste morgen tok de på seg hvite skjorter og slips. De gikk rundt tempelet sammen med de andre familiene. De fikk til og med ta et bilde med gull-engelen Moroni. Den var svær!
Så begynte arbeiderne å flytte statuen. Gioele så den store kranen forsiktig heise engelen Moroni til toppen av ett av spirene. En drone fløy rundt og spilte inn en video. Det var så kult!
Gioele tenkte på alle menneskene som ville lære om Kirken ved å besøke tempelområdet. Han tenkte på at mange kom til å bli gift der og at mange kom til å bli døpt for dem som var døde.
“Nå ser det ut som et tempel,” sa han til broren sin. Michele smilte og nikket.
Brødrene var lykkelige. De var spente på gå inn i tempelet snart! Vitnesbyrdet deres vokste sammen med bygningen.