“Den er sann, den er sann”
Artikkelforfatteren bor i Kongo demokratiske republikk.
Da jeg ba om å få et vitnesbyrd om Mormons bok skjedde det ingenting – før jeg begynte å lese Bibelen.
Da jeg var omtrent 12 år, ønsket jeg selv å vite at Mormons bok var sann. I en tale kunne jeg vitne om at Mormons bok er Guds ord fordi Primær-læreren min hadde sagt det. Men inni meg selv forsto jeg ikke hva det betydde.
Jeg visste om Moronis løfte om at hvis jeg ville lese, grunne og be, kunne jeg også få vite det (se Moroni 10:3–4). Jeg leste i flere uker og følte fred, men det ga ikke noe spektakulært – ikke noe lys, ingen engler, ingen røster. Til slutt stoppet jeg å lese Mormons bok.
En dag mens jeg leste i 2 Mosebok, leste jeg at når israelittene manglet mat, sendte Gud manna til dem. Hver person skulle ta en viss mengde hver dag. Han sendte mat til dem, men de måtte finne ut hvordan de skulle samle den inn.
Nephis ord kom til meg: “Herren [gir] ikke menneskenes barn noen befaling uten at han bereder en vei for dem, så de kan utføre det han befaler dem” (1 Nephi 3:7). Av dette forsto jeg at Gud hadde befalt israelittene å forlate Egypt og planla å mette deres sult. Dette skriftstedet fra Mormons bok opplyste min forståelse av Bibelen, og jeg konkluderte med at Mormons bok var Guds ord.
Som eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum forklarte er personlig åpenbaring mer som en soloppgang enn det lyset vi får når vi skrur på en lysbryter.1 Jeg begynte å se annerledes på Mormons bok.
I løpet av de månedene som fulgte visste jeg med sikkerhet, mer enn noen gang, at Mormons bok var Guds ord. Det inntrykket jeg fikk utallige ganger gjennom Åndens røst var: “Den er sann, den er sann, den er sann.”
Jeg leser fortsatt Mormons bok nesten hver dag, og hver gang hører jeg disse ordene: “Den er sann.”