Rikskonvertitten

Av Joanna Bjerga

Cia Maria Martinsen i Romerike menighet er i ferd med å bli rikskjent, fordi hun mot alle odds ble medlem av Kirken. Her følger noen få utdrag av artiklene som har stått på trykk.

Det begynte med en reportasje i Dagbladets helgemagasin i januar i år. Den åtte sider lange artikkelen hadde tittelen ‘Helomvendelsen’. Den tok for seg hvordan ateisten, sosialisten og feministen Cia Maria Martinsen, etter å ha hørt Ole Podhornys morgenandakt på radioen, og sett ‘The Book of Mormon’-musikalen, bestilte en Mormons bok på Kirkens nettsider og så fikk besøk av misjonærene.

Det var jo noe absurd over at jeg satt der og leste skrifter. Men jeg bare likte det. Og så ble jeg med til Kirken og jeg likte det også. Samholdet, tanken om å hjelpe og støtte hverandre. Det var ikke sånn at nysgjerrigheten min ble tilfredsstilt.
Jeg ville bare ha mer, sier hun.

Cia var nok det man kan kalle en usannsynlig konvertitt. Det var lite i bakgrunnen hennes som tilsa at hun noen gang kom til å bli medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Jeg hadde aldri trodd på dette jeg heller, sier hun. Det var på en måte som å ringe hjem til en far det var veldig lenge siden jeg hadde snakket med, sier hun når hun beskriver sin opplevelse av bønn.

Cia er leder av 8. mars-komiteen på Kongsvinger og kaller seg fortsatt kvinnesaksforkjemper. Mye av 50-tallskulturen hun opplever i Kirken opplever hun som fremmed.

Jeg mener kjønn og kjønnsroller er mye mer fasettert enn det er rom for i Kirkens kultur. Men i læren finner jeg ingen motsetningsforhold.
Er det noen her som sier, “Nå skal du høre Cia, hvordan det egentlig er”?
Nei, jeg opplever det ikke sånn. Jeg har vært spørrende, til tider konfronterende. Og jeg har fått gode svar, og svar jeg ikke liker. Det får jeg leve med inntil videre, men på mitt mest arrogante tenker jeg at Kirken trenger meg. At jeg kan være med og påvirke.

Så i sommer ble hun intervjuet av NRK Radio i forbindelse med Olavsfestdagene, og fikk fortelle historien en gang til. Samme uke var hun også ukens ‘Min Tro’ intervjuobjekt i den kristne riksavisen Vårt Land. En tresiders reportasje med tittelen “En sannhet som gir gåsehud”.

Hun forteller om da misjonærene besøker henne første gang:

“Egentlig har guttene et program de skal gå gjennom. Men det får de ikke tid til. For jeg bare spør og spør. Om hvordan kirken deres er bygd opp, og hva den står for.”

Hun blir ikke imponert over svarene de gir. Guttene er rett og slett ganske gjennomsnittlige tenåringer, og refleksjonsnivået er så som så.

Men så spør hun hvordan de kan vite at Gud finnes.

“Spør ham selv, da” svarer én av guttene.

Og da de har gått, gjør hun det. Og kjenner at, jo, det gjør han faktisk.

Jeg elsker Kirken og menneskene i den. Jeg har funnet Gud og Jesus. Jeg har fått vite at det finnes håp. Det er jo litt stusselig å være ateist. Livet er så kort og meningsløst da. Nå tror jeg ikke lenger at man bare blir gammel og dør. Det finnes en mulighet for evig utvikling, i evigheten.