Bare digitalt: Unge voksne
Hvordan jeg fant tro da jeg følte at jeg hadde mistet alt
Å miste hånden og tapet av dem jeg har kjær var vanskelige utfordringer, men min himmelske Fader hjalp meg med å forandre meg til det bedre.
En kveld knelte jeg ved sengen og spurte vår himmelske Fader om han ville hjelpe meg til å få mer tro, med et skriftsted fra Det nye testamente i hukommelsen der en disippel ba Jesus Kristus om å “[øke] vår tro” (se Lukas 17:5). Jeg visste ingenting om at kort tid etter denne bønnen, ville jeg oppleve noen av de vanskeligste prøvelsene i livet mitt. Jeg er så glad for at jeg allerede arbeidet med å vokse i tro på Frelseren da disse prøvelsene inntraff, for jeg vet ikke hvordan jeg ville ha klart meg igjennom dem uten min himmelske Faders hjelp.
Noen få dager etter den bønnen, var jeg utsatt for en forferdelig ulykke der jeg nesten mistet venstrehånden og måtte amputere alle fingrene på den hånden. Det er innlysende at livet mitt aldri ble det samme igjen. Selv om jeg følte min himmelske Faders og familiens og venners kjærlighet gjennom den lange prosessen med kirurgi og terapi, var det svært vanskelig.
En dag etter at legen min fortalte meg at jeg måtte gå til fysioterapi i mange måneder, gikk jeg tårevåt hjem og spurte min himmelske Fader: “Hvor lenge må jeg holde ut dette?” Umiddelbart var det som om en mild og tydelig røst sa til meg: “Du kan ikke ha fremgang uten prøvelser. Du trenger fremdeles enda flere.”
Jeg hadde ikke forventet at jeg skulle motta et umiddelbart svar på bønnen min. I det øyeblikket var jeg fast bestemt på å gå frem i tro. Jeg bestemte meg for å sende inn søknadspapirene til misjon på nytt, til tross for utfordringene mine. Noen måneder senere mottok jeg misjonskallet til Guatemala Guatemala City syd misjon! Men å nå frem dit var heller ikke lett. Det krevde mye tapperhet og mot å akseptere omstendighetene mine, glemme meg selv og innby andre til å komme til Kristus.
Huske på at jeg kan gjøre vanskelige ting
Det var en fantastisk misjon. Jeg lærte å verdsette enda høyere evangeliets prinsipper, og jeg fikk selvtillit til å dele evangeliet og bringe håp til mange mennesker som ikke visste hvor de skulle finne det. Jeg følte at hjertet mitt ble forandret av min himmelske Fader. Jeg hadde aldri opplevd hvordan det føltes å ha kjærlighet til vilt fremmede og være villig til gi alt jeg hadde til dem uten å nøle, frem til da – til fots dag ut og dag inn, i regn og solskinn, med trette og såre føtter.
Da misjonen min var over, hjalp alle disse erfaringene meg med å forbli håpefull i den kaotiske og overfladiske verden der hjemme. Jeg vendte hjem igjen da det var svært vanskelige tider i familien min og i landet mitt. Det var mange politiske og økonomiske problemer, og mange familier emigrerte til andre land som følge av mangel på muligheter til jobb og utdannelse. Det var vanskelig å fatte at tingenes tilstand var så forandret på så kort tid, også i min egen familie. Noen av mine kjære og noen venner var også gått bort. Jeg var så overveldet av alle vanskelighetene som var rundt meg.
En dag da jeg følte meg motløs, fant jeg frem studienotatboken min og begynte å skrive om følelsene jeg hadde i hjertet. Jeg tenkte på de mange opplevelsene jeg hadde hatt mens jeg tjente andre på misjonen min. Å huske tilbake på de spesielle opplevelsene var akkurat det jeg trengte for å hengi meg enda mer i Hans arbeid, å tjene og fortsette å utvikle gavene han hadde velsignet meg med. Den dagen sto et spesielt sitat som misjonspresidentens hustru alltid gjentok for oss tydelig frem for meg: “Du kan gjøre vanskelige ting.” Jeg har forsøkt å huske på det hele tiden, også under opplæring i bruk av håndprotese og forsøk på å leve et normalt liv.
Forandret til det bedre.
Gjennom motgangen jeg har opplevd, har vitnesbyrdet mitt vokst – spesielt troen på mirakler. Mirakler skjer når vi bestemmer oss for å gjøre noe med hensikt og tro, og være konsekvent. De som har tro på vår himmelske Fader kan alltid ha håp under enhver omstendighet.
Jeg vet at prøvelsene jeg har i jordelivet vil fortsette, men jeg skulle ikke frykte, fordi prøvelser kan føre oss nærmere vår himmelske Fader som kan hjelpe oss å vite hvordan vi skal gå fremover. Ulykken jeg var i og hver eneste vanskelige utfordring jeg har vært igjennom siden det, minner meg om å vende meg til vår himmelske Fader for å få hjelp. Og han har hjulpet meg å forandre meg til det bedre. Jeg er så glad for at jeg ba om å få mer tro, og jeg vet at gjennom mine prøvelser har jeg kunnet tjene vår himmelske Fader og kommet så mye nærmere ham. Til tross for hvordan livet har forandret seg ved mine prøvelser, er jeg oppriktig lykkelig og jeg er så takknemlig for at jeg har nådd så langt med vår himmelske Faders hjelp. Jeg gleder meg så til dagen da jeg skal oppstå – da jeg skal få se ham igjen og si til ham: “Tusen takk! Takk for at du gjorde meg ydmyk, takk for at du formet meg, takk for at du styrket troen min!’”