Stå på videre, Josie!
Artikkelforfatteren bor i Colorado i USA.
“La oss … løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss” (Hebreerne 12:1).
Josie gjespet da hun gikk over fra å jogge til å gå. I dag var det store løpet! Hun hadde gledet seg til denne dagen i flere måneder. Men istedenfor å glede seg under oppvarmingen, følte Josie seg trøtt.
“Hvordan går det?” spurte storesøster Christine. Hun satte seg ned med Josie på gresset, slik at de kunne tøye beina.
“Jeg er virkelig sliten i dag,” sa Josie og strakte seg etter tærne.
Hun hadde vært syk og vært hjemme fra skolen i flere dager. Så i går kveld hadde hun vært oppe sent for å ta igjen det tapte skolearbeidet.
“Jeg håper ikke jeg svikter laget,” sa Josie.
“Bare gjør så godt du kan,” sa Christine. “Vi starter visst hvert øyeblikk nå!”
Jentene jogget bort til lagkameratene. Da de stilte seg opp sammen med de andre løperne, lukket Josie øynene og pustet dypt. Hun visste at laget hennes regnet med at hun skulle løpe fort, slik hun vanligvis gjorde. Løpstiden til de fem beste løperne på laget ville avgjøre om laget gikk videre til finalen. Hun hadde knapt nok tid til å finne plassen sin før skuddet gikk for å starte løpet. Pang! Løperne forlot startstreken og løp av sted.
Josie pumpet med armene og forlenget skrittene sine. Hun visste at hun måtte komme seg foran i begynnelsen hvis hun ville bli en av de beste til slutt. Til å begynne med kunne Josie holde tritt med de andre som løp i front. Men når hun prøvde å løpe fortere, klarte hun det ikke.
Josie pustet tyngre. Hun klarte bare ikke å få beina til å bevege seg raskere. Løperne bak henne begynte å løpe forbi henne. Vanligvis var Josie den som gjorde det! Kanskje jeg bare skal gi opp, tenkte hun.
Josie så ned i bakken da hun hørte nok en løper passere. “Stå på videre, Josie!” sa løperen idet hun løp forbi. Josie kikket opp. Så smilte hun. Det var en av lagkameratene hennes.
“Du klarer det!” sa en annen lagkamerat idet hun løp forbi. Den ene etter den andre av Josies lagkamerater løp forbi henne og oppfordret henne til å fortsette å løpe.
Josie kjente en bølge av besluttsomhet. Hun ville kanskje ikke bli topp fem, men hun kunne fremdeles fullføre løpet. Hun fokuserte på skrittene sine og stoppet ikke før hun endelig krysset målstreken.
“Jeg beklager om jeg … ikke hjalp oss … å kvalifisere oss til neste løp,” sa hun mellom dype åndedrag.
“Laget vårt har kvalifisert seg!” sa Josies trener mens hun løp bort til jentene. Alle på laget jublet, og Christine slo armene rundt Josie og ga henne en stor klem.
Da Josie knelte ned for å be den kvelden, tenkte hun på hvordan lagkameratene hadde hjulpet henne. Ordene deres ga henne styrke til å holde det gående da hun ønsket å gi opp.
Josie så opp på bildet av Jesus som hang over sengen. Jesus gjør det samme for oss, tenkte hun. Hun smilte da hun forestilte seg at Frelseren heiet på henne. “Stå på videre, Josie! Jeg er her for å hjelpe deg.”
Josie takket vår himmelske Fader for hans hjelp med å klare livets løp. Hun følte at hun kunne gjøre hva som helst så lenge Jesus heiet på henne! ●
Illustrasjoner: Guy Francis