Det siste ordet
Jeg hadde sett et syn
Våren 1820 lurte 14 år gamle Joseph Smith på hvilken kirke han skulle slutte seg til. Han vendte seg til Skriftene for å finne svar. I Jakobs brev 1:5 leste han at hvis vi mangler visdom, kan vi be til Gud.
Omsider kom jeg til den konklusjon at jeg enten måtte forbli i mørke og forvirring, eller gjøre som Jakob anviste, det vil si, be til Gud …
I overensstemmelse med denne min beslutning … dro jeg således ut i skogen for å gjøre et forsøk. Det var en skjønn og klar morgen tidlig om våren i atten hundre og tyve …
Etter å ha trukket meg tilbake til det sted jeg på forhånd hadde valgt meg ut, og etter å ha sett meg omkring og forvisset meg om at jeg var alene, knelte jeg ned og begynte å oppsende mitt hjertes ønsker til Gud. Jeg hadde knapt begynt, før jeg straks ble grepet av en makt som fullstendig overmannet meg … Tykt mørke omsluttet meg, og en stund forekom det meg at jeg var dømt til en øyeblikkelig ødeleggelse.
Men mens jeg av alle krefter påkalte Gud for å be ham befri meg fra denne sterke fiende som hadde grepet meg, og i samme øyeblikk som jeg var iferd med å synke ned i fortvilelse og overgi meg til ødeleggelse … [Jeg så] en lysstøtte rett over mitt hode, klarere enn solen, stige ned inntil den hvilte på meg
… Da lyset hvilte på meg, så jeg to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham! …
Jeg hadde virkelig sett et lys, og midt i lyset så jeg to personer, og de talte virkelig til meg, og selv om jeg ble hatet og forfulgt fordi jeg sa jeg hadde sett et syn, var det likevel sant … Jeg hadde sett et syn, det visste jeg, og jeg visste at Gud visste det, og jeg kunne ikke fornekte det.
Illustrasjoner: Andrew Roberts