Et tempel for Ítalo
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Han gledet seg sånn til å kunne komme inn en dag!
“Jeg ser vår Herres tempel, en dag jeg inn skal gå” (Barnas sangbok, 99).
Ítalo gledet seg til menighetens tempeltur. De skulle til Recife Brasil tempel. Det var 15 timer unna!
Ítalo, hans eldre bror Henrique og foreldrene deres dro tidlig om morgenen. Mens de kjørte, fortsatte Ítalo å tenke på noe mamma hadde fortalt ham. “I år kan du se hvor vakkert tempelet er fra utsiden,” sa hun. “Neste år vil du være gammel nok til å se hvor vakkert det er på innsiden.”
Ítalo hadde ikke vært til noe tempel før. Men han hadde sett det nye tempelet bli bygget i Fortaleza, hvor familien hans bodde. Det var fantastisk!
De stoppet for å spise lunsj. Ítalo spiste sin favorittmat, feijoada, en stuing av svarte bønner servert med ris og appelsiner. Mens han spiste, fortsatte han å tenke på tempelet. Når tempelet i Fortaleza endelig ble innviet, ville det være et tempel som familien hans kunne besøke om og om igjen. De ville slippe å kjøre så langt.
Solen gikk ned da Ítalo og familien hans ankom tempelet i Recife. “Que bonito!” sa Ítalo. “Så vakkert!” Han kunne ikke slutte å smile.
Neste morgen tok mamma Ítalo med til barnas venteområde. “Selv om du ikke kan komme inn i tempelet ennå,” sa hun, “kan du se om du føler en spesiell ånd mens du er på tempelområdet.” Så gikk resten av Ítalos familie inn i tempelet.
Hyggelige tempelarbeidere passet på Ítalo og de andre barna mens de ventet ved tempelet. De leste historier fra Livro de Mórmon (Mormons bok). “Å lese Skriftene er en god måte å gjøre seg klar til tempelet på,” tenkte Ítalo. Han følte seg rolig og trygg. Mamma har rett, tenkte han. Det er fredelig her.
Så tok tempelarbeiderne med seg Ítalo og de andre barna på en spasertur rundt på tempelområdet. Det var da Ítalo la merke til ordene over inngangen til tempelet. “Santidade ao Senhor. A Casa do Senhor,” sto det. “Helliget Herren: Herrens hus.”
Ikke rart at jeg føler meg så fredfylt her, tenkte han. Dette er Guds hus.
Da tempelturen var over, dro Ítalo og familien hans hjem. Han ønsket å huske det han hadde følt ved tempelet. Hva kunne han gjøre?
Iblant følte Ítalo at han kunne tegne følelsene sine bedre enn han kunne skrive om dem. Så han laget en tegning av tempelet. Så viste han den til mamma og pappa.
“Denne vil minne meg om hvor jeg ønsker å dra,” sa han. Han hadde tegningen på rommet sitt hvor han kunne se på den hver dag.
“Jeg ønsker å bli klar,” sa han. “For jeg vil gå inn en dag!” ●
Illustrasjoner: Mitch Miller