Vårt hjem, vår familie
En kjærlighetsgave
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Da min mann velsignet vår lille datter, begynte jeg å få et glimt av dybden og bredden av vår himmelske Faders kjærlighetsgave – prestedømmet.
Illustrasjon: ALE + ALE, Morgan Gaynin
Jeg var nytt medlem av Kirken, ny hustru og nå nybakt mor. Det var fastesøndag, og vår lille datter skulle motta et navn og en velsignelse. Jeg hadde aldri sett en barnevelsignelse før fordi vi bodde i en menighet med få unge familier. Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente. Likevel følte jeg ved Ånden at dette var noe helt spesielt og betydningsfullt.
Min mann, sammen med andre ærbødige prestedømsbærere, vugget varsomt vår dyrebare lille datter. Åndens godhet fylte meg med glede. Tårer rant nedover kinnene mine, og utallige inntrykk oversvømte tankene mine. Jeg visste at jeg bare så vidt begynte å få et glimt av dybden og bredden av vår himmelske Faders strålende kjærlighetsgave til oss – prestedømmet.
Da misjonærene underviste meg i leksjonene, hadde jeg følt hvor beæret de følte seg over å bære prestedømmet. Jeg hadde hørt det i deres ord og i deres bønner, blant annet da de velsignet meg med at jeg skulle overvinne en utfordring med Visdomsordet. Jeg følte deres hender, forsiktig lagt på mitt hode, begynne å skjelve mens de uttalte ord jeg visste kom fra Herren – kjærlighetens og helbredelsens ord.
Snart ble jeg døpt, og prestedømsbæreres hender ble igjen lagt på mitt hode. Jeg ble bekreftet som medlem av Herrens kirke, og Den hellige ånds gave ble overdratt til meg. Jeg ble renset og født på ny. Jeg følte prestedømmets kraft gjennom hele kroppen, og for første gang i mitt liv kjente jeg glede.
Kort tid etter dåpen giftet min mann og jeg oss. Hans foreldre var medlemmer av Kirken, og hans hjem var sentrert i evangeliet, men jeg visste at hans vitnesbyrd ikke var godt forankret. Jeg var imidlertid ikke bekymret. Min unge tro var full av optimisme. Jeg ville ganske enkelt elske ham og være tålmodig og be.
I månedene jeg gikk gravid med vår førstefødte, følte jeg meg slik mødre gjør – så nær min lille, så full av undring over dette nye livet i meg. Da vår datter ble født, hadde min forbindelse med henne blitt et kjærlighetens bånd, sterk og skjønn.
Men jeg var bekymret for mannen min. Han hadde ikke blitt velsignet med denne intense nærheten til vår datter slik jeg hadde. Han var selvfølgelig glad i henne, men jeg lurte på og var bekymret for om det ville utvikle seg en sterk forbindelse mellom ham og henne. Jeg var bekymret mens jeg ammet henne, badet henne og holdt henne, for mesteparten av min manns tid gikk med til å arbeide for å forsørge familien vår.
Noen uker etter fødselen var vi i kirkesalen. Et mirakel utspilte seg for mine øyne og i mitt hjerte. Min nølende mann smilte ydmykt til sine brødre i sirkelen, med øyne fulle av lys og et glimt av tårer. Til gjengjeld strømmet kjærlighet og støtte fra disse brødrene til ham da de la hendene på skuldrene og hjalp til med å holde barnet vårt, og dannet en liten sirkel badet i ren og hellig kjærlighet. Da min mann begynte på velsignelsen, hørte jeg skjelving i stemmen hans, og jeg visste at han følte Herrens kraft og æren ved å bære hans prestedømme.
Jeg følte stor kjærlighet velle frem i ham for vår lille pike, og jeg visste at han hadde anstrengt seg for å forberede seg til å gi henne den velsignelsen vår himmelske Fader hadde til henne. Min glede var fullkommen da jeg innså at han nå følte seg tett knyttet til vår datter. Det var et bånd som aldri skulle svekkes.
Det har gått mange år siden denne opplevelsen. Utallige ganger har jeg vært vitne til og følt prestedømmets kraft og skjønnhet utøvet på så mange måter, på så mange steder og for så mange av vår himmelske Faders barn. Jeg har sett vakre frelsende ordinanser bli gitt og hjerter fylt. Jeg har sett renselse, helbredelse, trøst og undervisning. Jeg har sett og følt byrder bli løftet.
Jeg vet at jeg fremdeles ikke forstår prestedømmets fulle prakt, men hver barnevelsignelse jeg har sett, har fylt meg med den samme ærefrykt som jeg følte under min førstefødtes velsignelse. Jeg føler ærefrykt over den kjærlighet vår himmelske Fader har vist ved å dele sin kraft med oss, og jeg er fylt av en takknemlighet som ikke kan beskrives med ord for mitt vitnesbyrd om ham, hans elskede Sønn og vårt vakre, gjengitte evangelium.