Vi fikk et vitnesbyrd rundt om i verden
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Dette er historien om hvordan jeg sluttet meg til Kirken og min familie ble aktiv i evangeliet.
Illustrasjon: Pauline Grayson
Jeg ble født i Spania og bodde der i åtte år. Vi gikk ikke mye i kirken, så jeg ble ikke døpt da jeg fylte åtte, men jeg ønsket virkelig å bli det. En dag spurte jeg mor og far hvorfor vi ikke gikk i kirken lenger og hvorfor jeg ikke var døpt.
Da jeg forklarte dem at jeg ønsket å bli døpt, rørte det ved deres hjerte, og vi begynte å gå i kirken igjen. Det føltes godt. Mor var et kjempegodt eksempel og en inspirasjon for meg. Hun hadde et sterkt vitnesbyrd og leste ofte i Skriftene.
Senere flyttet vi til Venezuela, der faren min kommer fra. Vi bodde der i to år, og på grunn av vanskelighetene i økonomien opplevde vi mange utfordringer. Men det var gode ting også. Jeg elsket maten, og jeg hadde familie der som var ivrige etter å møte meg. De var så ydmyke, og vi gikk alle i kirken sammen og følte Ånden.
Selv om vi gikk i kirken og jeg kunne føle Ånden, visste jeg at det var noe familien og jeg manglet. Jeg følte virkelig at vi trengte å bli beseglet som en evig familie. En søndag morgen oppfordret biskopen alle i forsamlingen til å lese Mormons bok før utgangen av året. Jeg visste at dette ville hjelpe mine foreldre og meg å etterleve Herrens evangelium mer fullstendig. Litt etter litt, mens vi leste Mormons bok, begynte Frelseren å gi oss mer kunnskap og velsignelser, og vi fortsatte å lese i Skriftene regelmessig.
Snart ble jeg døpt. Jeg kunne virkelig føle Ånden i mitt liv, og det gjorde mor og far også. Mitt vitnesbyrd begynte å vokse mer. Vi flyttet til Florida i USA, og vi måtte gjøre mange endringer og ofre igjen, akkurat som da vi forlot Spania. Men vårt vitnesbyrd ble sterkere. Vi gikk i kirken hver uke og fortsatte å lese i Skriftene.
Etter stor innsats og mye skriftstudium, bønn og riktige valg, ønsket vi å bli beseglet som en evig familie. Vi snakket med biskopen, og selv om det tok litt tid, kom endelig dagen. Vi gledet oss sånn til å gå inn i tempelet.
Jeg fikk utføre dåp mens jeg ventet på at mor og far utførte tempelarbeidet for seg selv. Det føltes som om jeg ble døpt igjen. Jeg var veldig glad for å kunne hjelpe folk på den andre siden av sløret. Nå drar familien og jeg til tempelet hver uke. Jeg utfører regelmessig dåp fordi jeg elsker å hjelpe til der. Jeg er så glad for at jeg fikk bli beseglet til mine foreldre for evigheten i tempelet og har muligheten til å leve sammen med dem for evig.