Bare digitalt: Unge voksne
Å stole på andreinntrykk og på Åndens veiledning
Da jeg først møtte Kurt, var han ikke en som kunne ta meg med til tempelet. Hvordan skulle vi la forholdet vårt utvikle seg?
I februar 2013 møtte jeg en ung mann som het Kurt i et middagsselskap. Han var sjuskete, ubarbert og fyllesyk. Jeg tenkte ikke stort på ham. Fire måneder senere så jeg en kjekk, ung mann som umiddelbart tok pusten fra meg. Våre stier møttes i fem minutter, men i løpet av den tiden gikk det opp for meg at det var Kurt – den samme sjuskete fyren jeg hadde truffet tidligere. Jeg undret meg over forandringen i fremtoningen hans.
To uker senere ble jeg overrasket over å få en tekstmelding fra Kurt om å bli med vennene hans og se en film. Jeg veide for og imot om jeg skulle bli med. Hvordan hadde han klart å få tak i nummeret mitt? Jeg kjente knapt fyren, førsteinntrykket av ham var ikke det beste, og det virket ikke som om vi hadde mye til felles. Motvillig bestemte jeg meg allikevel for å bli med.
Etter filmen inviterte Kurt meg med ut på middag, og jeg sa bare ja fordi jeg var så sulten, men den middagen forandret alt. Førsteinntrykket jeg hadde forandret seg da jeg forsto at han var en som virkelig fikk meg til å smile og le. Det var så lett å snakke med ham, og vi ble venner umiddelbart.
“Hva er det vi holder på med?”
Med tiden utviklet vårt forhold seg, og det gjorde også følelsene våre. Før et romantisk forhold kunne utvikle seg, kjempet jeg en indre kamp: Han var ikke medlem av Kirken. Jeg visste at jeg ønsket å gifte meg i tempelet og oppfostre mine barn i evangeliet. Jeg ønsket en evig familie. Så hvordan kunne jeg la et forhold utvikle seg med ham?
Jeg visste at jeg måtte foreta meg noe. En kveld kjørte vi hjem til huset jeg bodde i, og jeg spurte: “Hva er det vi holder på med?” Jeg fortalte ham at vi trengte å trå ett skritt tilbake og ikke la vennskapet vårt utvikle seg til noe mer. Jeg sa at jeg ikke ønsket å knuse hverken hans eller mitt hjerte hvis vi skulle bevege oss inn i et forhold der vi bare måtte skille lag fordi jeg ønsket et tempelekteskap. Jeg sa til ham at livet ikke bare handler om meg eller oss, men om vår fremtid og fremtidige barn. Jeg tilsto at jeg visste at dette var galskap og at jeg hoppet langt frem i tid, men sa at jeg bare forsøkte å være realistisk og spare oss for fremtidig hjertesorg.
Han lyttet, og så, til min overraskelse svarte han: “Jeg skal ta deg med til tempelet.” Jeg tvilte på ham. Hvordan kunne han love det? Han forsikret meg ved å avgi løfte om å ta meg med, og ba meg om å stole på ham.
Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle gjøre, men det var nok første gang i livet mitt at jeg hadde bedt med såpass ærlig hensikt. Mens jeg fastet og ba gjennom hele reisen, hadde jeg hele tiden en trygg forvissning om at det var riktig og å fortsette å vandre på denne stien. Jeg hadde følt godt i mine tidligere forhold, men å være sammen med Kurt ga meg for første gang i livet følelsen av at det var riktig – ikke bare godt men riktig, og jeg følte meg hjemme.
Med denne forvissningen fra Ånden, bestemte jeg meg for å stole på Kurt og la forholdet vårt fortsette. Jeg visste at det kanskje likevel ikke ville gå, men jeg visste også at jeg ville holde meg til min forpliktelse om å inngå tempelekteskap.
Stole på Herren og fortsette videre
Kurt begynte å bli undervist av misjonærene. Mens leksjonene pågikk fikk jeg vite at han hadde undersøkt Kirken i over et år før vi møttes. Jeg fant også ut at han med vilje ikke hadde stilt meg noen spørsmål om religion, fordi han ønsket selv å finne ut hva som er sant og ikke la sine følelser for meg påvirke ham.
Han ble døpt, og et år senere ble vi beseglet i Hamilton New Zealand tempel. Han holdt sitt løfte til meg om å ta meg med til tempelet, og han holder fremdeles sine pakter og verdsetter dem. Etter seks og et halvt års ekteskap er det fremdeles noe fantastisk på gang mellom oss. Vi har en sønn som vi gleder oss stort over, og hver dag anstrenger vi oss for å undervise ham Jesu Kristi evangelium.
Jeg er glad for at jeg ikke lot førsteinntrykket av Kurt bli det siste. Han er ikke det samme mennesket som jeg traff første gangen. Jeg er glad for at jeg stolte på ham og Åndens veiledning i forholdet vårt. Og jeg er glad for at jeg holdt fast ved det jeg trodde på, for meg selv og min fremtidige familie. Jeg visste at jeg ønsket å bli beseglet i tempelet, ikke bare fordi det er “det som er det rette,” men fordi paktene vi inngår, spesielt i tempelet, setter oss på en sti som lar vår familie få vokse, ha fremgang og bli evig. Som president Russell M. Nelson uttalte det så klart: “Frelse [er] en individuell sak. Opphøyelse er en familiesak” (“Frelse og opphøyelse”, Liahona, mai 2008, 10).