Bare digitalt
Hva min datters funksjonshemning lærte meg om nåde
Vår himmelske Fader vet hva vi gjennomgår. Og han vet hvem vi kan bli til.
Tilpasset etter en andakt ved Brigham Young University holdt 10. juli 2018. Hele talen finnes på speeches.byu.edu.
Min andre datter, Caroline, ble født gjennom akutt keisersnitt. Et uforklarlig blodtap innebar mindre oksygen til hjernen hennes, som fikk store skader.
Femten år senere befinner Caroline seg fremdeles omtrent på utviklingsstadiet til en som er tre måneder gammel. Hun kan ikke gå eller krabbe eller rulle seg rundt. Hun kan ikke snakke, og vi er usikre på hva hun forstår.
Den gode nyheten er at Caroline er så elskelig. Hun har et kjempestort smil og en herlig latter. Hun er glad i å få klemmer og kyss, kald vind i ansiktet og rumlefeltet på motorveien. Hun lager søte, små “aah”-lyder og virkelig høye “AAH”-lyder – ofte midt på natten.
Da Caroline var fem, hadde hun for vane å våkne mellom kl. 2 og 3 om natten, mange netter på rad. En natt etter denne uønskede vekkingen, skrev jeg dette:
Da jeg skiftet bleien hennes nå nettopp, sang jeg åndsfraværende en av primærsangene som Lizzy (vår andre datter) har erklært at vi nå skal synge som aftensang hver kveld … “Takk for familien! Den hjelper oss bli det Gud vil vi skal bli.” Og så så jeg på Caroline og plutselig trådte ordene lengst frem i bevisstheten min.
Gud ga meg en familie – innbefattet denne som vekker meg kl. to om natten – slik at jeg kan bli det han ønsker at jeg skal bli … “Slik har han vist kjærlighet,” fortsetter refrenget, “for familien er fra Gud.”
Den kvelden følte jeg en kort, velsignet samhørighet med Gud, en bekreftelse på at han, i det øyeblikket, var personlig oppmerksom på meg og Caroline og vår familie. Han elsker oss. Og han, min Fader, ga meg oppmuntring gjennom å undervise meg om hvorfor vi opplever slike utfordringer: “[for å hjelpe] oss bli det Gud vil vi skal bli.”
Caroline lager også ofte sine høye “AAH”-lyder i kirken. Når hun er spesielt trist og høylydt, tar min hustru eller jeg henne med oss ut i foajeen, der vi skyver Caroline rundt i rullestolen hennes og beroliger henne med bevegelsene.
En søndag var Caroline spesielt lei seg da vi kom til kirken, og jeg tenkte at vi kanskje bare ville være med på nadverdsmøtet. Da jeg gikk gjennom foajeen og Caroline fremdeles var trist, begynte jeg å lure på om vi engang ville klare oss så lenge. Alle anstrengelser for å trøste henne virket ufruktbare.
Men så begynte nadverdssalmen. Jeg la ansiktet nær Carolines og sang for henne. Hun ble roligere og lyttet. Nadverdssalmen den dagen var “Ydmyk med ærbødighet” (Salmer, nr. 109), som er skrevet som om Frelseren selv synger. Riktignok var mitt fokus på Caroline og ikke på salmen – til vi kom til det fjerde verset, da jeg oppdaget at jeg sang disse versene til min datter:
Jeg deg elsket høyt, min venn,
med en uendelig kjærlighet [direkte oversatt fra engelsk].
Jeg så inn i Carolines store, blå øyne og følte inderlig den milde, personlige sannheten som ligger i de ordene. Jesus Kristus, verdens Forløser, elsker Caroline med en uendelig kjærlighet. Når hun er trist eller har det vondt, når hennes foreldre er rådville og ute av stand til å trøste henne, er det Én som er hennes Evige venn, som vet hva hun føler og hvordan hun kan hjelpes.
Nylig hadde familien vår en munter samtale om et viktig tema: håret mitt – eller snarere fraværet av det siden jeg er skallet. Jeg hevdet at i oppstandelsen vil de ikke engang komme til å kjenne meg igjen med mitt krøllete hår.
Lizzy sa straks: “Jeg tror vi kommer til å bli for distrahert av all pratingen til Caroline.”
Alle lo, men jeg ble slått av den dyptgripende sannheten som lå i ordene hennes: Frelsen som er tilveiebragt gjennom vår store Forløser inkluderer alt, og omfatter mitt hår og Carolines hjerneskade og alt som ligger imellom. Jesu Kristi nåde er enestående: Hans helbredende makt kjenner ingen grenser.
Carolines evige identitet defineres ikke av hennes jordiske funksjonshemning. En skjønn og strålende fremtid venter henne, på grunn av Jesus Kristus.