2020
Elis hjelpende hender
Juni 2020


Elis hjelpende hender

Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.

“[Det er] meget som hendene arbeider med” (Barnas sangbok, 126).

Bilde
Elis Helping Hands

Det var lørdag morgen, og Eli sto sammenkrøket i målet, klar til å bykse. Han hoppet og slengte seg og gjorde sitt beste for at fotballen ikke skulle havne i nettet. Men det var vanskelig! Rett før kampen var slutt, gled ballen forbi hendene hans. Det andre laget hadde scoret! Elis lag hadde tapt. Han var så lei seg.

I kirken dagen etter gikk Eli sakte til Primær-klassen, og følte seg fremdeles trist.

Eli så vennen sin Kate utenfor klasserommet. Kates mor skjøv Kates rosa rullestol inn. Hun klemte Kate før hun gikk til sin egen klasse.

“Hei, Kate,” sa Eli.

Kate kunne ikke svare eller vinke tilbake, men hun så alltid Eli rett inn i øynene, så han visste at hun hørte ham.

Vanligvis smilte Kate når Eli sa hei, men ikke i dag. Er Kate lei seg? undret Eli. Jeg vet hvordan det føles. Han var fremdeles lei seg for at han ikke hadde forhindret det andre laget i å score seiersmålet.

Eli satt ved siden av Juan og Makell da søster Young begynte undervisningen. Da begynte Kate å jamre seg. Noen ganger var det vanskelig for Kate å sitte stille fordi kroppen hennes verket.

“Har du vondt i dag, Kate?” spurte søster Young.

Kate begynte å gråte.

“Kanskje en Primær-sang vil hjelpe,” sa søster Young.

Klassen stemte i en sang. Kate elsket musikk. Hun pleide å synge med ved å komme med glade lyder. Men i dag bare gråt Kate.

“Hvordan kan vi hjelpe Kate å føle seg bedre?” undret Eli.

Plutselig fikk han en idé. “Jeg vet det!” sa Eli til søster Young. Jeg kan skyve Kates rullestol lite grann.

Eli hadde sett hvordan Kates mor hensynsfullt skjøv rullestolen hennes, når Kate trengte det for å føle seg bedre. Han skyndte seg bort til Kate og begynte å skyve rullestolen hennes langsomt frem og tilbake.

Kate sluttet å gråte.

Er det min tur nå? spurte Juan.

“Jeg også!” sa Makell.

Mens søster Young underviste leksjonen, byttet Eli og vennene hans på å skyve rullestolen til Kate. Kate smilte. Hele rommet virket lysere.

Alle smilte da klassen var ferdig.

“Å hjelpe Kate gjør meg glad,” sa Eli.

“Jeg er så glad,” sa søster Young. “Det gjør også vår himmelsk Fader glad. Han er glad i Kate og ønsker at hun skal ha det bra. Noen ganger kan vi være hans hjelpere.”

Eli så på Kate. “Du hjelper meg også,” fortalte han henne. “Hver gang du smiler.”

Kate smilte.

Da Eli gikk hjemover etter kirken, følte han seg like varm som en fotballbane på en solrik sommerdag. Jeg klarer kanskje ikke å redde alle ballene, tenkte han. Men jeg kan likevel bruke hendene mine til å hjelpe andre.

Illustrasjoner: Melissa Manwill

Skriv ut