Kirkens historie: En kilde til styrke og inspirasjon
Av eldste Quentin L. Cook
i De tolv apostlers quorum
Ytterspalter av kirkehistorikerne Kate Holbrook og Matt Grow
Når vi lærer mer om fortidens hellige, vil vi bli styrket til å kunne utføre vår egen oppgave som en datter eller sønn av Gud.
T.h.: Foto av kvinne: Getty Images; lengst t.h.: Addison Pratt og hans dagbok, Fransk Polynesia, 1844
Eldste Cook: Kirkens historie kan være en viktig kilde til tro, men for noen har den blitt misforstått eller oversett. Noen har til og med med hensikt gitt en uriktig fremstilling av historier om fortiden for å så tvil.
Når vi lærer pålitelig historie om Kirken, vil vi knytte vårt hjerte sammen med de hellige før og nå. Vi vil finne eksempler på ufullkomne mennesker som deg og meg, som gikk fremover med tro og lot Gud virke gjennom dem for å utføre sitt verk. Jeg lover at det å studere Kirkens historie kan styrke din tro og ditt ønske om å etterleve evangeliet mer fullstendig.
Gjenopprettelsens historie er en historie om offer, besluttsomhet og tro. Vi er alle en del av gjenopprettelsen og Kirkens historie. Vi har alle en oppgave å utføre i dette liv som vil hjelpe evangeliet å fylle jorden. Når vi lærer mer om fortidens hellige, vil vi bli styrket til å kunne utføre vår egen oppgave som en datter eller sønn av Gud.
I løpet av de over 24 årene jeg har vært generalautoritet, har Brødrene ønsket å være så åpne som mulig, både når det gjelder Kirkens historie og dens læresetninger. Vi føler at innsatsen for å fremlegge nye ressurser – spesielt The Joseph Smith Papers, artiklene om emner i evangeliet, Church History Topics og nå de mange bindene av Saints1 [Hellige] – er en fantastisk måte å få folk til å studere ting i sammenheng som er sanne, og som vil hjelpe dem å forstå Jesu Kristi evangelium på en pålitelig måte.
En av mine yndlingsberetninger i Saints [Hellige] er historien om Addison Pratt som dro til Sør-Stillehavet. Han hadde rundt 60 dåp. Min kone Mary og jeg fikk anledning til å besøke Australøyene i Fransk Polynesia, hvor Addison Pratt underviste.
En av de mest bemerkelsesverdige opplevelsene jeg noensinne har hatt, var å høre en ung kvinne si: “Jeg er medlem av Kirken i syvende generasjon.” Addison Pratt hadde døpt hennes fjerne slektning før de hellige reiste til Utah.
Uansett hvor du er i denne verden, uansett hvilken slektslinje du kommer fra, er du viktig, du er en del av Kirkens historie. Vi trenger deg veldig og ønsker deg. Du vil være til velsignelse for andre.
Hvorfor er ikke Kirken mer åpen om noen av de kontroversielle tingene i sin historie?
Av Kate Holbrook
T.v.: Illustrasjon: David Green
Da jeg var fire år gammel, arbeidet mor og bestemor i Beehive House, Brigham Youngs gamle hus i Salt Lake City i Utah. De lærte meg alt om Brigham Young og at han hadde mange hustruer. Ca. 10 år senere fikk jeg vite at Joseph Smith hadde mange hustruer. Jeg lærte ikke om seerstener, som Joseph brukte til å oversette Mormons bok, før jeg var voksen. Kirken skjulte ikke informasjon for meg, men den historiske informasjonen ble ikke like vektlagt da jeg var ung.
Det jeg lærte på mine søndagsmøter og mine Seminar-klasser, var det som er Kirkens viktigste arbeid. Jeg lærte å omvende meg. Jeg lærte å bringe mitt liv i harmoni med Jesu Kristi evangelium. Jeg lærte å utvikle et forhold til min Fader i himmelen. Det er disse tingene i mitt liv som jeg setter høyest. Jeg vet at for noen kan det være veldig smertefullt å lære om noe du trodde du burde ha visst, men ikke visste. Derfor gjør Matt og jeg den jobben vi gjør. Vi håper at dette er en opplevelse som nå vil høre fortiden til fordi vi har boken Saints, [Hellige] som skildrer en fullstendig historie for folk.
Hvordan kan vi vite om en kilde om Kirkens historie er pålitelig?
Av Matt Grow
Jeg har arbeidet for Kirken de siste ni årene og skrevet om historie. Jeg har sett generalautoritetenes holdning når det gjelder vår historie. Samtalene handler ikke om: “Hvordan kan vi skjule eller sensurere historien?” Samtalene handler snarere om: “Hvordan gjør vi historien håndgripelig, tilgjengelig og forståelig?”
Vi vet alle at utfordringen i informasjonsalderen ikke er å finne svar – vi er omgitt av svar – men å skjelne mellom gode svar og dårlige svar, god informasjon og dårlig informasjon. Det er så mange diskusjoner på nettet om vår historie, og de fleste av disse diskusjonene produserer mye mer varme enn lys.
Vær forsiktig med informasjonskilder som bare ønsker å kritisere folk. Se heller etter informasjonskilder som er basert på opptegnelsene personene selv etterlot seg, og som prøver å være rettferdige mot dem. Det er veldig lett å være etterpåklok med hensyn til fortiden, å ta et sitat eller en hendelse ut av sammenheng og få det til å virke urovekkende.
Som historiker prøver jeg å følge rådet fra en britisk romanforfatter. Han sa: “Fortiden er et fremmed land. De gjør ting annerledes der” (L. P. Hartley, The Go-Between [1953], innledning). Det betyr at når vi besøker fortiden, må vi ikke være en “dårlig turist”. Vi må prøve å forstå personene i deres egne omgivelser og deres egen kultur. Vi må være tålmodige med det vi oppfatter som deres feil. Vi må være ydmyke angående vår egen kunnskaps begrensninger. Og vi må ha en kjærlig innstilling til fortiden.
Joseph Smith og Mormons bok
Da jeg var tenåring, trodde vi at min eldre bror ikke ville kunne reise på misjon fordi menigheten bare fikk lov til å sende ut én ung mann om gangen. Alle andre måtte være tilgjengelige for militær verneplikt. Men biskopen og stavspresidenten fant ut at de kunne sende én til. De snakket med broren min om det, og han kom hjem og fortalte det til mor og far.
Min far var en flott mann, men han var ikke aktiv i Kirken. Han reagerte negativt – men av en uvanlig grunn. Han var ikke kritisk til Kirken eller en misjon, men broren min forberedte seg til medisinstudiet. Far sa: “Du har forberedt deg til å studere medisin. Du har tatt fagene. Du kan gjøre mer nytte hvis du studerer medisin enn du kan hvis du reiser på misjon.”
Den kvelden satt denne trofaste, fantastiske broren min sammen med meg, og vi to snakket sammen. Vi konkluderte med at det egentlig var tre spørsmål som ville avgjøre hans svar til faren vår. Det første var: “Var Jesus Kristus verdens Frelser?” Det andre var: “Er Mormons bok Guds ord?” Og det tredje var: “Var Joseph Smith en profet?” Jeg innså at svarene på disse tre spørsmålene ville påvirke nesten alle avgjørelser jeg ville ta resten av livet.
Jeg hadde alltid elsket Frelseren, og jeg hadde lest Mormons bok, men da det gikk opp for meg hvor viktige disse svarene var, ba jeg den kvelden og mottok gjennom Den hellige ånd et dyptgripende og positivt svar på disse spørsmålene. Jesus Kristus er Frelseren, Mormons bok er Guds ord, og Joseph Smith var en profet. Jeg vitner om at disse tingene er sanne.
Hvorfor er beretningene om Joseph Smiths første syn litt forskjellige?
Av Matt Grow
Joseph Smith skrev ned, eller ba sine skrivere skrive ned, fire forskjellige beretninger om Det første syn. Beretningene forteller en konsekvent historie, men det er forskjeller. Det burde ikke overraske oss. Hvis beretningene var fullstendig ensartet, ville jeg som historiker bli mistenksom, for det er ikke slik hukommelsen fungerer. Vi ser det samme mønsteret i andre beretninger i historien eller i Skriftene (se Apostlenes gjerninger 9:7; 22:9).
Husk også hvor vanskelig det er å uttrykke en hellig opplevelse med språk. Joseph kalte språk et “lite, smalt fengsel” (i History of the Church, 1:299). Tenk på dine egne helligste opplevelser. Hvor lett er det å sette ord på dem? Vi skulle glede oss over at vi har flere beretninger fordi de gir oss ny innsikt og nytt perspektiv. Gå og les de fire beretningene om Det første syn i artiklene om emner i evangeliet. Dette vil styrke din forståelse av det som skjedde den dagen.
Hvilken rolle spilte urim og tummim i oversettelsen av Mormons bok?
Av Kate Holbrook
T.v.: Illustrasjon: David Green
Joseph Smith oversatte Mormons bok ved Guds gave og kraft. Urim og tummim, som nevnes i Mormons bok, ble gravd ned sammen med platene. Da Moroni ga Joseph gullplatene, ga han ham også urim og tummim. Seerstenen, som Joseph også brukte til å oversette, var ikke nedgravd sammen med platene. Det var noe Joseph hadde funnet på egenhånd flere år tidligere, som hjalp ham å føle seg på bølgelengde med åndelig åpenbaring. Derfor brukte han begge deler.
Emma Smith, en av hans skrivere, husket senere at hver gang Joseph satte seg ned for å begynne å oversette igjen, spurte han ikke: “Hvor var jeg? Hvor var det vi sluttet?” Han bare begynte nøyaktig der de hadde sluttet. Hvis du ser på en side av Joseph Smiths personlige dagbok, som han skrev tre år etter oversettelsen av Mormons bok, er det ord som er strøket over overalt, ufullstendige tanker og avbrutte setninger. Når du ser på en side av den dikterte Mormons bok, er det ingenting av det. Det er komplett, vakker prosa – fullstendige setninger. Ingenting er strøket over.
Alt dette er interessant å tenke på, men det som betyr mest for meg, er innholdet i Mormons bok. I Mormons bok lærte kong Benjamin meg å prioritere generøsitet fremfor dom, Alma lærte meg hva det betyr når jeg blir døpt, hva jeg lover å gjøre for og sammen med mine medhellige. Mormons bok er der Mormon og Moroni lærte meg hvor viktig nestekjærlighet er og hva jeg kan gjøre for å oppnå den. Denne boken har formet hvem jeg er og hvordan jeg ser verden.
Flergifte
Jeg vil si tre ting om flergifte. For det første var det tydelig at det var mye offer knyttet til flergifte. Det var mye kjærlighet og samhold, men det var også offer, og foreldre i disse ekteskapene lærte sine barn å ofre. Mange av barna i disse polygame ekteskapene bragte Jesu Kristi evangelium over hele verden og velsignet mange.
For det annet var det noen, for eksempel Vilate Kimball, som mottok sin egen personlige åpenbaring – før de engang visste fullt ut hva som skulle komme – om at denne læren kom fra Gud.2
Og for det tredje, i Kirkens ledende råd er oppfatningen at flergifte slik det ble praktisert, tjente sin hensikt. Vi skulle hedre disse hellige, men denne hensikten er oppfylt.
Det finnes ubesvarte spørsmål. Men jeg vil du skal vite at vi har en kjærlig himmelsk Fader som har en fullkommen plan, at hans plan dreier seg om lykke og at vi har en Frelser som har gjort alt for oss. Vi kan stole på dem.
Hvorfor praktiserte de flergifte i Kirkens tidlige tid?
Av Kate Holbrook
Ifølge instruksjonene i Mormons bok om flergifte er monogami Herrens ønske for sitt folk, men det er sjeldne unntak når han befaler å praktisere flergifte for å oppreise et rettferdig folk (se Jakobs bok 2:30). Dette er det sjeldne unntaket Joseph Smith ble befalt å innføre. Joseph var motvillig og nølte i flere år med å gjennomføre denne praksisen, men til slutt innførte han den fordi han ønsket å være lydig mot Guds befaling til ham. Han prøvde å praktisere flergifte midt på 1830-tallet, men det var egentlig i 1841 at han sakte, mer offisielt, begynte å innføre praksisen for sine betrodde omgangsfeller. De ble sjokkert. De bønnfalt sin Fader i himmelen om å kunne forstå dette prinsippet, og de mottok personlige åndelige vitnesbyrd om at det var riktig for dem den gangen.
Flergifte, som offisielt ble praktisert i rundt 50 år, var noe man kunne velge. Forskere prøver fortsatt å finne ut hvor mange voksne siste dagers hellige som faktisk levde i polygame ekteskap, men vi vet at det generelt var et mindretall av de hellige. Vi vet også at mange av dem var de mest hengivne og trofaste medlemmene av Kirken. I 1890 utstedte president Wilford Woodruff (1807–98) et manifest som skulle stanse praktisering av flergifte. Da noen hørte dette manifestet, ble de lettet. Flergifte hadde vært vanskelig for dem. Da andre hørte dette manifestet, ble de knust. De hadde ofret så mye, og de hadde vitnesbyrd om dette prinsippet.
Noen medlemmer av Kirken lurer på hva vår tidligere praktisering av flergifte betyr for livet etter døden. Kirkens ledere har sagt at flergifte ikke er nødvendig for opphøyelse eller evig herlighet. Selv om jeg personlig er takknemlig for at monogami er regelen og at flergifte er unntaket, ser jeg ikke bort fra vitnesbyrdene og den hederlige lydigheten våre åndelige forfedre som praktiserte dette prinsippet hadde. De var lydige, og de hadde et vitnesbyrd om at det var riktig.
Tempel og pakter
Over: Kirtland tempel, av Al Rounds; t.h.: Moses, Elias og Elijah, av Gary Ernest Smith
I Kirtland i Ohio var en av de fantastiske tingene som skjedde, byggingen og innvielsen av Kirtland tempel. Innvielsesbønnen, som Joseph mottok ved åpenbaring, finnes i kapittel 109 av Lære og pakter. I denne bønnen ba han Herren om å godta de helliges arbeid og offer for å bygge tempelet.
En uke etter innvielsen av tempelet fikk Joseph Smith og Oliver Cowdery et nytt syn. Dette fant sted i påsken. Herren kom i et syn og anerkjente huset. Han fortalte de hellige at de skulle fryde seg over at de “med sin styrke har bygget dette hus til mitt navn” (Lære og pakter 110:6). Etter at dette synet var avsluttet, viste tre oldtidsprofeter seg: Moses, som gjenga nøklene til Israels innsamling fra jordens fire hjørner, Elias, som overdro Abrahams evangelieutdeling, og Elijah, som gjenga nøklene til beseglingsmyndigheten (se Lære og pakter 110:11–16).
Gjengivelsen av disse nøklene var helt avgjørende for å oppnå Herrens hensikter. Vi trengte ikke bare Mormons bok, men også disse nøklene og tempelordinansene. Disse nøklene har aldri vært viktigere enn de er nå.
Jeg har lagt merke til at når en av De tolv apostler kalles som profet, vender hans hjerte seg på dramatisk vis til tempelets ordinanser. Jeg hadde det privilegium å være tilstede ved innvielsen av Nauvoo Illinois tempel sammen med president Gordon B. Hinckley (1910–2008). Jeg husker hvor dypt rørt han ble da dette tempelet ble bygget, og hvor viktig det var for ham å bringe templer til de hellige. President Thomas S. Monson (1927–2018) fortsatte denne innsatsen og mottok den samme inspirasjon fra himmelen som president Hinckley gjorde. Vi har også sett denne inspirasjonen på dramatisk vis med president Russell M. Nelson. Profetens kappe har blitt lagt på ham, og han har fått større forståelse av hvor dyrebare tempelordinanser er.
Et av hans første budskap som Kirkens president var å oppmuntre folk til å dra til tempelet, motta sine ordinanser og holde seg på paktens sti. Rett etter det sa han at hvis du av en eller annen grunn har kommet bort fra paktens sti, så kom deg tilbake på den stien.3
Hvordan var tempelarbeid til velsignelse for de tidlige siste dagers hellige?
Av Matt Grow
Da Joseph Smith døde, var veggene til Nauvoo tempel mindre enn halvferdige, og snart ble det klart for president Brigham Young (1801–77) at de hellige igjen ville bli drevet ut. Derfor spurte han Herren: “Skal vi bli her og fullføre tempelet, vel vitende om at vi må forlate det nesten så snart det er ferdig, eller skal vi dra nå?” Svaret kom tydelig: “Bli” (se Brigham Youngs dagbok, 24. jan. 1845, Kirkens arkiver; Ronald K. Esplin, “Fire in His Bones”, Ensign, mars 1993, 46). Begavelsens og beseglingens ordinans var så viktige at de hellige måtte bli.
Så det neste året viet de alt de hadde til tempelet. Mot slutten ble hjemmene deres brent ned rundt om i Nauvoo, og de hellige forberedte seg til å dra vestover akkurat da de var i ferd med å fullføre tempelet. I desember 1845 var nok av tempelet fullført til at de hellige kunne innvie en del av det, gi begavelser til dem som var verdige, og besegle ektemenn og hustruer til hverandre.
De neste månedene arbeidet de døgnet rundt for å forberede alle åndelig til den store reisen vestover. For meg er det dyptgripende og hellig at jeg er beseglet ved den samme myndighet til min hustru, mine barn, mine foreldre og generasjoner som har gått foran og generasjoner som ennå ikke er født. Det er dette gjenopprettelsen har gjort mulig.
Kan du fortelle om en hendelse forbundet med gjenopprettelsen som har styrket ditt vitnesbyrd?
Av Kate Holbrook
T.v.: Illustrasjon: David Green
Jeg husker historien om Emma Smith som prøvde å unnslippe forfølgelsen i Missouri. Mississippi-elven var bare delvis igjenfrosset – ikke nok til at en vogn med mennesker og deres eiendeler kunne ferdes på den. Det er en bred elv, og det var farlig å krysse den. Emma hadde et seks år gammelt barn som holdt fast i den ene siden av skjørtet, en åtteåring på den andre siden, en toåring på denne armen og et spedbarn på den armen.
Svigerinnen til en av Josephs skrivere hadde sydd bomullsposer til å feste rundt livet. I posene under skjørtet hadde Emma det eneste eksemplaret av Josephs oversettelse av Bibelen, som han hadde arbeidet med i mange måneder. Med dokumentene og med barna tok hun det ene skrittet etter det andre over den frosne elven, i håp om at hun ikke skulle falle nedi.
For meg er dette det største tegn på mot og tro – at når du trenger å gjøre noe for det du tror på, går du ganske enkelt fremover ved å sette den ene foten foran den andre.
Over: Illustrasjon av Dan Burr; Miracle at Quincy [Mirakelet ved Quincy], av Julie Rogers; Joseph Smith in Liberty Jail [Joseph Smith i Liberty fengsel], av Greg K. Olsen
“Vær ved godt mot”
Mange av dere opplever prøvelser og motgang. Noe av det kommer av at det finnes handlefrihet. Noe av det kommer fordi det finnes en motstander. Men du må vite at vi har en kjærlig Fader i himmelen og at Jesu Kristi forsoning kan velsigne oss på måter vi kanskje ikke fullt ut forstår.
Noen historikere sier at antall hellige som flyktet fra Missouri til Nauvoo vinteren 1838–39, var så høyt som 8000. Det var vinter. Hvor var Joseph? Han satt i Liberty fengsel, sønderknust over det de hellige opplevde. Han følte at han hadde blitt forlatt.
I denne prekære situasjonen mottok han noen av de vakreste skriftstedene – kapitlene 121, 122 og 123 av Lære og pakter. De er betydningsfulle. Jeg håper du vil lese dem. Saints [Hellige] har en kort beretning om denne hendelsen:
“Joseph ropte på vegne av de uskyldige hellige. ‘O, Herre,’ tryglet han, ‘hvor lenge skal de lide denne urett og lovløse undertrykkelse før ditt hjerte bløtgjøres for dem?’
‘Min sønn, fred være med din sjel,’ svarte Herren. ‘Din motgang og dine lidelser skal kun vare et øyeblikk, og så, hvis du trofast holder det ut, skal Gud opphøye deg i det høye, og du skal seire over alle dine fiender.’
Herren forsikret Joseph om at han ikke var glemt. ‘Om helvetes kjever åpner seg på vidt gap for å sluke deg,’ sa Herren til Joseph, ‘så vit da, min sønn, at alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode.’
Frelseren minnet Joseph om at de hellige ikke kunne lide mer enn Han hadde gjort. Han elsket dem og kunne gjøre slutt på deres smerte, men han valgte isteden å lide sammen med dem og bære deres sorg og bedrøvelse som en del av sitt sonoffer. Denne lidelsen fylte ham med barmhjertighet og ga ham kraft til å styrke og foredle alle som vendte seg til ham i sine prøvelser. Han oppfordret Joseph til å holde ut, og lovet at han aldri ville forlate ham.”
Eldste Heber C. Kimball (1801–68) hadde trodd at dommerne ved Missouris høyesterett ville løslate Joseph, men de bestemte seg for ikke å gjøre det. Heber vendte tilbake til Liberty fengsel og fikk ikke lov til å gå ned i fangehullet, men ropte ned til Joseph med de dårlige nyhetene.
Joseph var varm og vennlig mot ham. “Vær ved godt mot,” sa han. Deretter ba han Heber om å “få alle de hellige bort så fort som mulig”.4
Det er noe du kan lære av dette: Vær ved godt mot uavhengig av dine utfordringer. Hvis visse ting frister deg, så kom deg vekk fra dem. Stol på Den hellige ånd. Eksempelet med Joseph i Liberty fengsel og de hellige som flykter fra Missouri til Nauvoo, er fantastiske eksempler på styrke og tro på Herren Jesus Kristus.
Som apostel bærer jeg vitnesbyrd om Jesus Kristus. Jeg er et sikkert vitne om hans guddommelighet. Jeg vil du skal vite at han veileder og leder Kirken på en måte som vil velsigne oss alle. Jeg vitner om at han lever.
For å se hele andakten kan du gå inn på devotionals.ChurchofJesusChrist.org.